Grunnlagsnotater

Grunnlagsnotater

Her er notater som har vært innspill til diskusjoner i arbeidsutvalget gjennom flere år.

Landbruk

Prinsipper for et balansert landbruk

–          Jordbrukspolitikken handler ikke om bøndene. Matproduksjonen har en lang rekke politiske formål som er forvaltet og finansiert av fellesskapet i tett samarbeid med selveiende norske jordbrukere.

–           Produksjonsmåtene i jordbruket må foregå på en slik måte at de politiske formålene med matproduksjonen oppfylles. Det viktigste formålet med jordbrukspolitikken er matvaresikkerhet, en betydelig produksjon av mat på egen arealer.

–          Vi vil gjenopprette et sunt, lønnsomt og balansert landbruk, med strengt importvern av basisvarer. Fraflyttinga fra bygdene er gått for langt. En av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store gardsbruk som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei.

–          Desentralisert folkevekst er et ideal, og videreforedling, f.eks. meieri, treforedling, fiskeforedling, sylting osv., skal skje nærmest mulig råvarekilden. I Norge har styresmaktene vært hypnotisert av ”stordriftsfordeler”. Jordbrukspolitikkens to viktigste drivkrefter: statlige investeringsmidler og en politisk bestemt lav kraftfôrpris, tilrettelegger for stordriftsstrukturer i norsk matproduksjon. Studier over hele verden viser at små bønder er vel så produktive og behandler jorda bedre. Staten må slutte å satse på det store, ulønnsomme industrijordbruket

–          I dag er produksjonskostnadene i jordbruket årlig om lag en milliard kroner høyere enn markedsinntektene. Hele inntektsgrunnlaget i jordbruket er overføringer fra staten. Subsidiene bør skjæres ned, slik at folk skal betale det maten koster, så bøndene legger opp produksjonen etter driftsøkonomi og lokal ressurstilgang og i tråd med det folk trenger. Vi må heller ha sterkt importvern på fast definerte basisvarer, som melk, visse grønnsaker, korn, ull, og lignende. Så lenge vi har nok gras til fôr hjemme, så skal vi ikke importere kraftfôr. Kraftfôret legger beslag på matjord og driver opp prisene i fattige land.

–          Utover fast definerte basisvarer og en del halvessensielle nødvendighetsvarer kan det herske frihandel, men det må være strenge regler for utførsel av kapital. En naturlig frihandelsregion for Norge er Norden, og vi vil blåse nytt liv i NORDØK, nordisk økonomisk union, som nesten ble virkeliggjort i 1971. Dette er helt i tråd med ønskene til de nordiske folkene, og næringene i Norden utfyller hverandre på en gunstig måte.

Sikkerhet

Norges sikkerhetspolitiske doktrine – motdoktrine (10/2012)

Doktrine er en fastsatt eller i praksis fulgt sikkerhetspolitisk tenkning og linje basert på gitte forutsetninger.

Gjeldende doktrine innen sikkerhetspolitikk:

  • FN-sporet, dvs internasjonal deltakelse i tråd med vedtak i FN
  • NATO medlemskap, dvs gjensidig forpliktelse og rett til bistand fra andre medlemmer
  • Stille opp for USA, for å sannsynliggjøre støtte fra USA i norske interesser
  • Trekke inn enkelte EU stater i norske interesser for å sikre støtte, herunder Tyskland, Nederland og Danmark
  • Vekt på menneskerettigheter

Norges interesser:

  • Stabilitet i nordområdene
  • Forvaltning og ressurstilgang i havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon i kraft av Havrettstraktaten og andre folkerettslige avtaler
  • Overholdelse av folkeretten om kystnasjonenes rettigheter
  • Kontroll over landterritoriet
  • Eksport av olje, gass og fisk som en av Europas største leverandører
  • Stabilitet som leverandør
  • Bevare en sterk, entydig folkerett som beskytter små stater

Norges handlingsrom:

  • Omgitt av stormakter, USA, EU og Russland som samtidig er havmakter
  • Norsk havområde (jurisdiksjon) av strategisk betydning for stormaktene,
    • Militærstrategisk (Tilstedeværelse, kontroll med hverandre og prinsippet om fri gjennomfart)
    • Ressursmessig (store strategiske ressursforekomster som olje og gass)
  • Økonomisk handlingsrom
  • Hypotese: Stopp eller begrensninger i forsyninger av olje og gass fra Norge til Europa, vil medføre mottiltak fra konsumentstater jf. historiske erfaringene i 1905 og 1940 med Narvik som utskipningshavn for malm.

Utviklingstrekk:

  • Krigføring mot land som står mot vestlig konsensus.
  • Ringe inn, svekke, eventuelt intervenere:
    • Iran, pga beliggenhet, ressurser og manglende føyelighet (jf 1954)
    • Kina, pga beliggenhet, som økonomisk utfordrende makt og potensiell militær likeverdig
    • Russland, pga beliggenhet, ressurser potensiell militær likeverdig (jf 1914, 1919 og 1941)
  • Intervensjonismens ideologiske forkledning er utbredelse av ”demokrati” og ”menneskerettigheter”, såkalt liberal interventionism

Motdoktrine som alternativ norsk sikkerhetspolitikk:

  • Konsekvent fredspolitikk – prinsippet om fredelig sameksistens
  • Nedrustning, herunder atomvåpenfrie soner
  • Forsvar av folkerettens prinsipper om:
    • statenes sjølbestemmelse og ikke innblandingsprinsippet
    • hver stat likeberettiget i det internasjonale samfunn
  • Anti-kolonistisk politikk
    • Ubetinget avvisning av deltakelse i militære intervensjoner
    • Enhver politisk eller militær innblanding i energiproduserende stater for å få kontroll med ressursene, anses som legitimering av konsumentstaters intervenering i produsentstater, i direkte strid med Norges interesser som energiproduserende stat.
  • Opprettholde FN-sporet, men med forbehold om avvisning av tiltak som i sitt vesen er kolonistisk, jf. Libya.
  • Gjensidig nedbygging av militære allianser, herunder Nato
  • Utmeldelse av Nato dersom det fortsatt kriger «out of area»
  • Avvikle praksisen med å følge USA
  • Avvikle og erstatte systemer som underordner Norge i forhold til USA
  • Ta initiativ til Nordisk forsvarsforbund basert på prinsipper i en motdoktrine
  • Bilaterale avtaler med USA, Russland, Canada, EU, UK, Tyskland, Nederland, Frankrike og de nordiske land basert på prinsipper i en motdoktrine
  • Aktiv ressursforvaltning i hele havområdet for å legitimere norsk overhøyhet
  • Ressursbevarende og -økende forvaltning i havområdene for å legitimere norsk overhøyhet
  • Stabil og forutsigbar leverandør av olje, gass og fisk til Europa
  • Tilstedeværelse av fartøyer og installasjoner som markerer og handhever norsk jurisdiksjon i havområdene
  • Arbeide for avtaler mellom kyststatene og havmaktene i nordområdene for demilitarisering og atomvåpenfrie soner
  • Oppbygging av norsk marine og flyvåpen som markerer og handhever suverenitetsinteresser i havområdene, men innenfor eventuelle avtaler om demilitarisering
  • Vernepliktbasert hær
  • Økonomiske virkemidler:
    • Ingen olje-, gass- eller våpeneksport til krigførende stater
    • En andel av olje- og gasseksporten til levedyktige betingelser til konsumentstater som nasjonaliserer sin industriproduksjon eller gjennomfører andre demokratiske tiltak
    • En andel av Statens pensjonsfond til investeringer i stater som nasjonaliserer sin industriproduksjon eller gjennomfører andre demokratiske tiltak
  • Øke investeringer av overskuddet av olje- og gassalg i norsk landbasert industri for å:
    • Diversifisere næringsgrunnlaget bort fra ensidig avhengighet av olje og gass
    • Utvikle næringsliv i distriktene for å opprettholde bosetting over hele landet

Innvandring

Prinsipper for flyktning- og innvandringspolitikk

1. For å få permanent tillatelse/statsborgerskap må det stilles krav om å identifisere sin egen sosioøkonomiske interesse med de lokale sosioøkonomiske interesser. Hva det innebærer i praksis, må vurderes ut fra hvordan man etter evne organiserer sine økonomiske og sosiale bidrag til samfunnet.

2. De som har naturlige bånd via ekteskap, arbeid eller studium, bør gis tillatelse til å slå seg ned i landet.

3. Om arbeidsinnvandring: Lokale innbyggere skal ha fortrinnsrett for ansettelse framfor fremmede arbeidssøkere under ellers noenlunde lik kompetanse. Stater trenger å regulere arbeidsinnvandring for å unngå sosial dumping og overbelastning av velferdsstaten.

4. Norge skal etterstrebe at de internasjonale avtalene Norge er tilsluttet, etterleves i behandlingen av den enkelte søknad.

5. Det er avgjørende at behandlingsprosessen og forberedelsen til denne er grundig, faglig og effektiv. Den må ikke bli gjenstand for politisk press. Dette vil av nødvendighet bli ressurskrevende, men nødvendige ressurser må stilles til rådighet fra statens side slik at forvaltningslovens målsetting om avgjørelse innen en måned holdes.

6. Dersom punkt 5 oppfylles, vil det forenkle prosessen med å returnere dem som ikke får opphold.

7. Ryddige forhold vil fjerne mye av grunnlaget for sosial dumping, svart arbeid og menneskehandel. Forutsetningene vil dermed bli betydelig bedre for å vinne kampen mot den organiserte kriminaliteten på området. Alle lovlydige parter vil tjene på dette.

8. Under enhver omstendighet vil det viktigste bidraget være at Norge og våre allierte legger om utenrikspolitikken fordi den destabiliserer land som igjen utløser skarer av flyktninger. I særdeleshet har krigene som Norge har støttet eller på annen måte engasjert seg i, forårsaket de desidert største flyktningestrømmene, delvis på grunn av forpliktelsene til å rette opp i de påfølgende katastrofene av krigen. Norge har i særdeleshet ansvar for flyktninger fra Afghanistan etter å ha styrtet regimet, ansvar for «folkevandringen» over Middelhavet fra Libya etter å ha styrtet regimet der og
ansvar for flyktningene fra Syria ved å ha nørt opp under det militante opprøret. Det gir ingen mening å legge skyld på regimene som før krigene knapt skapte flyktninger fra eget land.

Økonomi

Økonomiske prinsipper

Vi er overbevist om at årsaken til verdens dype sosiale og økonomiske krise er den uhemmede fri flyt- kapitalismen. Men reformer av kapitalismen vil ikke løse problemene. Derfor lanserer vi de nedenstående prinsippene, som er en form for blandingsøkonomi, men der hovedvekten ligger på kollektiv, samfunnsmessig kontroll med økonomisk virksomhet.

  1. Næringslivet er naturlig delt i tre sektorer: Offentlig eid nøkkelindustri – det vil si at stat, fylke eller kommune kontrollerer råvare-, vann- og energiforsyning og de viktigste kommunikasjonene, med ansatte sittende i styret. Den drives etter ikke profitt, ikke tap-prinsippet. Nøkkelindustrien har en så viktig posisjon i samfunnet at den ikke kan overlates til særinteresser. Det har Vesten smertelig fått erfare de siste tiårene, for eksempel med jernbanen i Storbritannia og Sverige eller helsevesenet i Skottland.
  2. Den mellomstore videreforedlingsindustrien eies kollektivt av de ansatte, og de utnevner styre. Dette innebærer en nedbygging av aksjemarkedet. Hvis samvirkene blir for store [for eksempel over 500 ansatte], kan det være nødvendig å dele dem opp for å sikre indre solidaritet, oversikt og hindre fremmedgjøring. Kooperativene betjenes lokalt av kooperative banker.
  3. En levende privat sektor er viktig for et samfunns velbefinnende, og det fremmer oppfinnsomhet og personlig initiativ. Mindre foretak, verksteder, butikker, restauranter og tjenester kan være familie-eide. Det er dermed ikke noe poeng å gjøre livet surt for slike forretningsfolk, slik det har skjedd tidligere i tradisjonelle sosialistiske samfunn. De er tvert imot en ønsket del av et sunt næringsliv. Markedet i denne sektoren er i prinsippet fritt, der myndighetenes inngrep innskrenker seg til vern av miljø og de ansattes rettigheter.
  4. Vi må ha tak på eiendom og formue og maksimumslønn. En hovedårsak til den alvorlige gjeldskrisen i Vesten i dag er den enorme opphopning av rikdom på få hender, og tilsvarende forringing av kjøpekraft hos under- og mellomklassene.
  5. Fraflyttinga fra bygdene er gått for langt. En av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei. Vi vil gjenopprette et sunt, lønnsomt og balansert landbruk, med strengt importvern av basisvarer. Isteden bør subsidiene være minimale, slik at bøndene planlegger produksjonen etter det folk virkelig trenger.  Desentralisert folkevekst er et ideal, og videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden.
  6. For å virkeliggjøre disse prinsippene må Norge melde seg ut av EØS. Vi kan isteden søke et nordisk økonomisk samarbeid, Nordøk, som nesten ble dannet i 1970.

Kommentarer til de økonomiske prinsippene

Om samvirke og kooperativ:

Kooperativ vil ikke flagge ut produksjonen når salget går tregt, de vil heller sette ned arbeidstida eller rullere permisjonene, slik vi har sett Mondragon-kooperativene har gjort i Spania. Mekanisering vil føre til kollektivt nedsatt arbeidstid, ikke til mer press på færre ansatte. Folk skal ha bedre tid til å dyrke sine interesser, hobbyer, sport, kunst og edle gjøremål.

”Det gode liv” er bare mulig i et solidarisk samfunn!

Sju vilkår for at kooperativ skal fungere:

I. Sterk indre solidaritet med helhjertet støtte fra lokalsamfunnet

II. Lederne må være etisk helstøpte personer.

III. Oversikt: Samvirkene må ikke bli for store, ellers mister medlemmene oversikten, og med den mindre motivasjon og arbeidslyst. Tidligere forskingsresultater antyder et tak på 400-500 medlemmer.

IV. Nære markeder

V. Samvirket må ha lokal finansiering med kontroll over lokal bank.

VI. Kollektive plikter og retter må være klart definerte, og

VII. Lønnssystemet må inneholde incentiv (oppmuntringer) for hardt eller risikabelt arbeid, og for spesielt talentfulle bidrag.

Om plan og fri markedsøkonomi

Kapitalister vil ha sentralisert produksjon i svære enheter grunnet «stordriftsfordeler», og dermed mindre kostnad per salgsprodukt.

Men, som mange har pekt på, det fins en skare med eksterne kostnader, for samfunnet og individene, som ikke føres inn i bøkene på regnskapet til den enkelte bedrift.

Eksempler på slike eksterne kostnader er både økonomiske, sosiale og psykologiske: Forurensninger fra transport, slitasje på motorveier, høyere kostnader på drivstoff pga høyere etterspørsel, usikkerheten ved ikke å være selvforsynt på basisvarer, urbanisering, – som driver opp bokostnader, gjeld og kriminalitet, trangboddhet og fremmedgjøring, – og marginalisering av landsbygda.

Konklusjonen blir: Samfunnsøkonomisk, sosialt og psykologisk gir desentralisert vekst mye større fordeler.

Derfor må økonomisk planlegging skje på det nederste nivået, av regionale råd, tilsvarende om lag en million innbyggere, der basisvarene blir produsert. Er områdene for små, kan de alliere seg med naboregioner.

Lokale samvirke vil forsyne lokal industri med råvarer, og lokale konsument-kooperativ vil handle fra disse lokale produsentene – både fra primærprodusenter og industri. Fungerer et samvirke dårlig pga. slurv og sløvhet ut fra sin monopolstilling, så kan man utsette det for konkurranse fra naboregioner. Men beslutningene for slikt ligger suverent hos det regionale rådet – ikke på noe anbudstvang eller dogmatisk markedstenking.[1]

Videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden, f.eks. meieri, treforedling, fiskeforedling, sylting osv.

Grunnene til flukten fra landsbygda er sammensatte, men én av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei.

I Norge har styresmaktene vært hypnotisert av ”stordriftsfordeler”, selv om studier over hele verden viser at små bønder er vel så produktive og behandler jorda bedre.

Mange steder, trolig de fleste, er det naturlig med samdrift og felles utmarksfjøs, og vi vil hjelpe fram slike kooperativ der det er fornuftig, men ikke på bekostning av sysselsettinga i landbruket, som allerede er for lav.

Subsidiene bør skjæres ned, slik at folk skal betale det maten koster, så bøndene legger opp produksjonen etter det folk trenger. Vi må heller ha sterkt importvern på fast definerte basisvarer, som melk, visse grønnsaker, korn, ull, og lignende. Så lenge vi har nok gras til fôr hjemme, så skal vi ikke importere kraftfôr. Kraftfôret legger beslag på matjord og driver opp prisene i fattige land.

Utover fast definerte basisvarer og en del halvessensielle nødvendighetsvarer kan det herske frihandel, men det må være strenge regler for utførsel av kapital. En naturlig frihandelsregion for Norge er Norden, og vi vil blåse nytt liv i NORDØK, nordisk økonomisk union, som nesten ble virkeliggjort i 1971. Dette er helt i tråd med ønskene til de nordiske folkene, og næringene i Norden utfyller hverandre på en glimrende måte.

[1] «Det regionale rådet» består av delegerte fra produsent- og forbrukerkooperativer, offentlige og private foretak, bønder og politisk administrasjon – kort sagt hele ervervslivet. Disse rådene er kimen til et økonomisk demokrati som involverer folk året rundt, ikke bare hvert fjerde stemmeår.

Paroler

Vi må:

– Nasjonalisere storbankene og nøkkelindustrien

– Legge til rette for kooperativ der det er praktisk, sammen med lokal økonomisk planlegging

– Bryte opp matkjedene til lokale konsument-kooperativ

– Gå ut av EØS

– Stenge de spekulative markedene

Vi setter pris på din støtte!

Les vår plattform, og gi din støtte gjennom vår tilslutning.