Latinamerikansk soya i norsk landbruk

16. juni 2017 Landbruk 0

Latinamerikansk soya i norsk landbruk – hvilken rolle spiller soya i verdenshandelen – Intervju med Luis Rojas

Soya er en av de viktigste bestanddelene i det globale samfunnets plan for å ernære verden. Man finner soya overalt i dagens matprodukter, alt fra sjokolade til babymat, kjøttfarse og iskrem. Soya er også hovedingrediensen i kraftfôret våre husdyr blir fødd opp med. Nærmere 50% av fôret til kveg og 100 % til fiskeoppdrett, gris og kyllinger er kraftfôr.

Norsk landbruk er i dag helt avhengig av soya i kraftfôrproduksjon. En gang i måneden kommer et skip til DENOFA i Fredrikstad fra Brasil med kraftfôrsoya for å tilfredsstille behovet i norsk landbruk. Myndighetene insisterer på at det kommer bare fra utvalgte produsenter i Mato Grosso, Brasil, og er underlagt norske krav til sprøytemiddelinnhold. De sier det kommer i forseglede containere og ikke er dyrket på mark som har vært gjenstand for avskoging siden 2004. Heller ikke er den genmodifisert ifølge myndighetene. Videre sier de at importen er en midlertidig ordning, mens man forsker på lokale alternativer, for eksempel basert på tang og tare. Til tross for at norsk kraftfôrsoya er «ren», er det påvist uheldige konsekvenser av å spise melk og kjøtt av kraftfôroppdrettede dyr. En av dem er at den høye andelen av den gunstige fettsyren omega 3 blir redusert og erstattet med den mindre gunstige omega 6.

Det er bra at man søker etter lokale alternativer, for det er ikke til å komme fra atdet er uheldig å basere landbruket vårt på import fra den andre siden av kloden. Transporten av soya fra Brasil til Norge strider imot alle prinsipper om klimaendringer og miljøbeskyttelse. Dessuten ersoya det viktigste produktet i internasjonale monokulturer (ensidig dyrking av én vekst over store arealer).Monokulturer ødelegger og utarmer jordsmonnet. Slik global matvarepolitikk er lagt opp, ødelegger den også det økonomiske grunnlaget for småbøndene. Selv om de «norske» soyabøndene i Mato Grosso angivelig ikke representerer normalen i internasjonal matproduksjon, fremstår soyaindustrien ellers, i samfunnet rundt, nærmest i samme liga som narkokartellene og våpenhandlerne.

I juli 2016 var jeg i Paraguay, rett over grensen fra Mato Grosso. Der fikk jeg et intervju med Luis Rojas, leder av BASEIS (Base Investigaciones Sociales,) et samfunnsforskningsinstitutt som tar for seg situasjonen i Paraguay og Latin-Amerika. Han forklarte hvordan matvaregigantene opererer over landegrensene og innretter seg for å unngå kontroll, maksimere profitt og lansere nye metoder for å omgå lokale restriksjoner. Deres virksomhetfører til at små matproduserende bønder blir tvunget til å selge seg ut og ender opp i slumområder i byene eller som billig arbeidskraft under miserable og uverdige forhold for de store produsentene, utsatt for helserisiko på grunn av den intensive sprøytingen.

Dersom Norge har funnet fram til noen isolerte produsenter som ikke er underlagt de store, er soyaindustrien likevel en del av det store bildet. TPP/TTIP er nettopp en legalisering av denne måten å drive business på.

Soyaproduksjonen er et globalt foretak. I tillegg til Sør-Amerika er også USA, Kina og India storprodusenter av soya. Soya, i tillegg til mais og bomull, er gjenstand for genmanipulasjon samt intensiv og stadig mer aggressiv sprøyting. Hele denne næringen er en fortsettelse av 60-årenes grønne revolusjon, hvor man skulle perfeksjonere hvete som produkt, dyrke det i stor skala og dermed løse verdens ernæringsproblem. Fokuset har siden 80-tallet etter hvert gått over på soya. I dag er soya- (og mais-) produksjon to av de viktigste internasjonale basisvarene. Satsing på monokulturer og storskaladrift er et feilspor og vil ikke løse verdens ernæringsutfordringer på sikt. Befolkningen er i ferd med å forgå av stadig sterkere cocktailer av miljøgifter. Miljøet er i ferd med å ødelegges på grunn av utarming av jorda og giftutslipp.

Paraguay, nabolandet til Brasil, inneklemt mellom Brasil og Argentina, midt i kontinentet og uten tilgang til havet illustrerer denne tendensen. Landet har lenge vært gjenstand for intensiv utbytting – helt siden landet ble totalt ødelagt og overkjørt av nabolandene i trippelalliansekrigen i 1860-årene. Før dette var landet et eksempel på selvberging, sosial rettferdighet og økonomisk vekst – og på kollisjonskurs med den tids verdensmakt, England, og deres agenter i de korrupte regimene i Argentina og Brasil,fordi de lyktes på egen hånd. Etter denne krigen var Paraguay knust, mesteparten av befolkningen, derunder nesten alle menn og gutter,var drept.Landet var fritt vilt for utenlandske interesser. USA, nylig ute av borgerkrigen og i oppadgående utvikling, reddet landet fra å bli annektert av naboene og la derved også grunnen for sitt eget engasjement i landet, som har fortsatt til dags dato.

BASEIS, som Luis Rojas er leder for, får sine midler gjennom internasjonale hjelpeorganisasjoner, bl. a. NORAD og SIDA, (Sveriges motstykke til NORAD). Dette instituttet har innhentet informasjon fra alle deler av det paraguayske samfunnet i særdeleshet og det latinamerikanske samfunnet i alminnelighet. De forsker på soyaproduksjon, kjøtteksport, genmanipulering, sprøyting, sosiale og helsemessige konsekvenser og miljø. De arbeider under vanskelige forhold, hvor informasjon og statistikk enten ikke er tilgjengelig på grunn av et uorganisert og uoversiktlig system,eller hvor tilgangen møter motstand fra storselskapene. De store selskapene ønsker ikke å gi ut informasjon om sin drift og rutiner.
«Joda, Norge har et mer eller mindre fungerende velferdssystem –fremdeles -sannsynligvis blant de beste i verden, selv om det er sterke krefter i sving for å bryte det ned. Det var møysommelig bygget opp etter 2. verdenskrig og vi håper jo det beste, men vi er bekymret» Det var min kommentar på hans spørsmål om Norge. Alle oppegående mennesker her nede er interessert i den skandinaviske modellen.Men jeg må komme i gang med intervjuet:

«Kan du forklare litt om Paraguays rolle i den globale soyaproduksjonen?»

Paraguay er i praksis en koloni under de multinasjonale selskapene
«Paraguay har vært og er et ekstremt avregulert samfunn. Det er det minst beskyttede og åpneste landet i Sør-Amerika. Landet er helt i de multinasjonale selskapenes vold. Det gir seg utslag i at det er nesten 100% eksport (av soya) og ditto import (av ferdigvarer).Soya er det desidert viktigste produktet i landet. All soya som dyrkes i Paraguay går til Brasil,Argentina, Uruguay og Chile, hvor det blir blandet med soya dyrket der, og som dermed inngår i disse landenes eksport til resten av verden, som Europa og Asia. Brasil, Argentina og Uruguay har strengere regelverk i forhold til innførsel og utførsel enn Paraguay har. Det gir seg blant annet utslag i at eksport- og importraten er lavere, dvs på ca 50%(av BNP).

Frie hender for de store
«Myndighetene i Paraguay bryr seg ikke om det interne markedet i sitt eget land. Det er ingen stimulans til lokalt landbruk og matproduksjon. All politikk fra myndighetenes side er rettet mot å tilfredsstille de store selskapene, som i praksis får drive som de vil. Det er ikke sånn at produsenter i Brasil er adskilt fra produsentene i Paraguay, Uruguay eller Argentina. Mesteparten av soyaproduksjonen, fra dyrking til foredlingsindustri, er i hendene på store søkkrike selskaper. I Paraguay, hvor beskatningen er nesten ingenting, tjener store soyamagnater like mye som narkobaroner. Disse soyamagnatene er ikke vanlige bønder. De er investorer, bor i byene og har ikke personlig befatning med jorda. Spesielt ille har det vært siden 90-tallet, etter at landets mangeårige diktator Stroessner falt i 1989.Liberaliseringen som fulgte hans svært USA-vennlige regime, har bare akselerert avreguleringen av samfunnet. Dette systemet ble første gang formalisert i lovs form i 1955 med en lov som tilkjente de store selskapene stor frihet, etterfulgt av to til på 70-tallet.Det igjen åpnet for den totale dereguleringen fra 90-tallet og fremover. De tistørste selskapene som er engasjert i denne typen drift er utenlandske. Av dem er flere basert i Brasil og USA (Cargill, ADM, Bunge og Monsanto).I tillegg er det også noen europeiske selskaper som franske Dreyfuss og britiske Noble.Det er ikke bare soya de multinasjonale selskapene er interessert i. Kjøttproduksjon, bomull og mais er også gjenstand for intensiv monokultur-drift i deres regi, og de er store på eksportmarkedet i Paraguay. Kjøttindustrien er kontrollert fra Brasil, hvor de store fryse og kjølelager-selskapene befinner seg. Selv om det er en del foredling av kjøtt innenlands, ligger kontrollen og mesteparten av driften utenlands. I El Chaco, (det store underbefolkede savanneområdet i den nordvestlige delen av Paraguay) er kjøttindustrien i stor grad på uruguayske og argentinske hender.»

«Inntjeningen til selskapene som driver i Paraguay er enorm, mens den for den paraguayske staten og befolkningen generelt er svært begrenset. De få prosentene selskapene betaler i skatter og avgifter i Paraguay, går for en stor del til embetsmenn og politikere, som har bevilget seg selv høye lønninger og tilleggsgoder, i tillegg til den uoffisielle pengetransaksjonen, som er omfattende. Paraguay er kjent som et av Latin-Amerikas mest korrupte land.»

«Det er vanskelig å si hvor soyaen ender opp til slutt, fordi selskapene selv kontrollerer produksjonskjeden av varene, samt kjemikalier og utstyr, utenfor paraguayiske myndigheters kontroll. Det som tas ut av Paraguay, eksporteres videre fra det samme selskap i Brasil, Argentina eller hvor det måtte være til Europa og Asia.»

Avskoging
«Den manglende kontrollen fra myndighetenes side gir seg også utslag den intensive avskogingen som foregår og har foregått, ikke overraskende, ettersom kontrollen over de store selskapene i Paraguay, som nevnt, er på utenlandske hender. I Paraguay har de frie hender, mens f. eks i Brasil er det stadig mer kontroll med regnskogen i Amazonas. I Paraguays Region Oriental, (den fruktbare østlige delen av Paraguay med fuktig og gunstig klima for dyrkning av nær sagt alt,) er avskogingen nærmest total. (Den atlantiske regnskogen i denne delen av landet, som strekker seg over Brasil, Argentina og Uruguay, er en viktig kulturarv). Den er adskilt fra den amazonske og har vært kjent for et artsmangfold uten sidestykke. Den befinner seg i den subtropiske delen av kontinentet og i fruktbar jord. «Den er nå for Paraguay sin del nærmest en saga blott. Det er under 5% igjen av den, og selv om resten befinner seg i lovbestemte naturreservater, pågår det fortsatt utvinning der. Nå som den atlantiske regnskogen er borte, har oppmerksomheten til de store selskapene og investorenes falt på savanneskogen i El Chaco, som nå er gjenstand for intensiv og ukontrollert avskoging. Paraguay topper således, ikke overraskende, avskogingsstatistikken og årsaken er manglende (villet sådan) statlig kontroll i kombinasjon med korrupsjon.»

Økende skille mellom fattig og rik
«Konsekvensen for Paraguay av den beskrevne politiske linjen, er, som man ser ellers i verden, at rike blir rikere og fattige fattigere. Den økonomiske veksten denne regionen, inkludert Paraguay, har opplevd de siste årene (og som nå er på vei nedover), har ikke gitt seg utslag i bedret tilstand for hoveddelen av befolkningen. Det skapes lite arbeid, miljøet ødelegges og flere fattige bønder flytter til slumområder i byene.»

Matvaredyrking utenom monokulturer
«Finnes det da i det hele tatt tradisjonelt matvareorientert landbruk av betydning i Paraguay?»
«Av Paraguays totale dyrkede mark er 94% benyttet i stordrift av monokulturer, som soya, mais, bomull og kjøtt. De resterende 6% er drevet på tradisjonelt vis av det store flertallet av Paraguays bønder. I Paraguay lever fremdeles 35% av befolkningen av landbruk, for det meste i liten eller mellomstor skala.Det er den høyeste prosentandel av alle land i Latin-Amerika. De dyrker for det meste mandiok (kassava), tomater, paprika og andre grønnsaker under vanskelige forhold. Det er ingen støtteordninger for vanlige småbønder i Paraguay. Bare de multinasjonale selskapene er favorisert. Det finnes f. eks ikke statlige ordninger for å få varene til markedet. Enten må man, som enkelte har gjort, organisere seg i kooperative samarbeidsordninger hvor de ordner transport og markedstilgang selv – eller (som de fleste,) – være avhengig av private transportører som underbetaler dem og tar profitten selv. Myndighetene engasjerer seg overhodet ikke i denne sektoren. Mesteparten av matvarene i butikker, det være seg kjøtt, melkeprodukter, grønnsaker, bønner og andre matvarer, importeres, hvilket er en skam i et land som best kan defineres som Edens Hage, hva dyrkningspotensialet angår.»

Sprøyting
Paraguay er de multinasjonale selskapenes lekeplass og prøveområde. Dette gir seg ikke minst utslag i en enorm og variert import og produksjon av sprøytemidler.

«Det er ikke samsvar i det hele tatt mellom det reelle behovet innenlands for sprøytemidler og mengden av sprøytemidler som er importert til Paraguay eller produsert i landets egne fabrikker,» sier Rojas. «Paraguay importerer og produserer sprøytemidler i en størrelsesorden tilsvarende et dyrket areal på 20 mill hektar, men har bare 3 mill ha dyrket mark selv. Det er klart at Paraguay er en mellomstasjon for mye av sprøytemiddelmarkedet i regionen – noe man kan anta på grunn av den manglende kontrollen. Som nevnt er det ikke kontroll med trafikk av varer, kjemikalier og verktøy mellom Paraguay og nabolandene. Trafikken skjer innad i selskapene og utenfor landets egen kontroll.»

«I tillegg er det ikke sant som de store kjemikalieprodusentene, som Monsanto, hevder, at deres genmodifiserte soya, mais og bomullsplanter utvikler egenskaper som gjør sprøyting gradvis overflødig. Statistikken de siste årene viser motsatt tendens: De må ta i bruk stadig økende mengder og kraftigere cocktailer av gift for å få bukt med stadig mer motstandsdyktig utøy. Mengden sprøytemidler brukt pr hektar er doblet siden 2004.»

«Dette viser seg også i sykdomsstatistikken blant befolkningen, særlig på landsbygda i nærheten av de store produsentene. Det er kraftig økning av kreft, misdannelser i fostre, diabetes og allergier/astma. Jorda blir dessuten utarmet av monokulturene og den evige tilførsel av gift.»

Statistikk-innhenting i Paraguay er vanskelig
«Det å samle denne typen informasjon er ikke enkelt i et land som Paraguay, hvor det ikke er noe statlig statistikkbyrå. For en del av informasjonen vi har fått inn, har vi måttet bruke mange ukonvensjonelle metoder. Vi har måttet mase, sende henstillinger igjen og igjen, med forskjellige vinklinger og begrunnelser – og mye tålmodighet. Informasjon om genmodifiseringer har vi måttet gå bakveier for å få, blant annet via kilder i utlandet.»

«I Lugos presidentperiode var det i det minste noe kontroll med de store selskapene. Nå er det ingen i det hele tatt. Profitten til de store soyaprodusentene er enorm og sammenlignbar med narkobaronenes»
Jeg lurer på om det er noe foredlingsindustri i Paraguay for soya eller om det bare er ren råvareeksport.
«Det er etablert en del fabrikker her, ja, men det kommer ikke landet til gode i form av arbeidsplasser eller skatt. De er svært automatisert. En fabrikk, f. eks, som foredler 10% av all soya i Paraguay, sysselsetter eksempelvis bare 50 personer.»

Inntrykket jeg sitter igjen med etter intervjuet, er at Paraguay spiller en sentral rolle i det internasjonale markedet som prøvekanin for de store selskapene. Her kan de operere fritt. Landet viser det klassiske tredje verdensland hvor multinasjonale selskaper får fritt leide til å gjøre hva de vil, noe som blir stadig vanskeligere i en verden hvor økende selvbevissthet og markeringsbehov i mange land gjør det vanskeligere for de store selskapene der de tidligere hadde frie hender.Det slår meg også, etter å ha sett det på nært hold, at de store selskapenes virksomhet i Paraguay kan ha påvirket utformingen av TPP og TTIP. Det er et tankekors at Norge har fingre i dette spillet, både her og ellers i verden.Selv om Norge kjøper «ren» soya fra utvalgte gårder i Brasil, inngår både disse og Norge i det større spillet rundt. Det er avgjørende at Norge gjør de riktige valgene, at vi styrker vår økonomiske uavhengighet og avstår fra å profittere på ytterligere ødeleggelse i disse landene.

Skrevet av:
Ole Morten Lyng
Moss
(Yrke: Nestleder Skedsmo asylmottak, leder Flyktningestiftelsens informasjonsprosjekt for papirløse flyktninger. Denne artikkelen er skrevet etter besøk i Paraguay nå sist juli, hvor min svigerfamilie bor. Jeg har over en årrekke studert landet og regionen, hvilket har inspirert meg til denne artikkelen.)

Om forfatteren

Ole Morten Lyng: Yrke: Nestleder Skedsmo asylmottak, leder Flyktningestiftelsens informasjonsprosjekt for papirløse flyktninger.

0 Comments

Gi din kommentar

E-posten din vil ikke bli publisert

Legg igjen en kommentar