Økonomi

Økonomiske prinsipper

Vi er overbevist om at årsaken til verdens dype sosiale og økonomiske krise er den uhemmede fri flyt- kapitalismen. Men reformer av kapitalismen vil ikke løse problemene. Derfor lanserer vi de nedenstående prinsippene, som er en form for blandingsøkonomi, men der hovedvekten ligger på kollektiv, samfunnsmessig kontroll med økonomisk virksomhet.

  1. Næringslivet er naturlig delt i tre sektorer: Offentlig eid nøkkelindustri – det vil si at stat, fylke eller kommune kontrollerer råvare-, vann- og energiforsyning og de viktigste kommunikasjonene, med ansatte sittende i styret. Den drives etter ikke profitt, ikke tap-prinsippet. Nøkkelindustrien har en så viktig posisjon i samfunnet at den ikke kan overlates til særinteresser. Det har Vesten smertelig fått erfare de siste tiårene, for eksempel med jernbanen i Storbritannia og Sverige eller helsevesenet i Skottland.
  2. Den mellomstore videreforedlingsindustrien eies kollektivt av de ansatte, og de utnevner styre. Dette innebærer en nedbygging av aksjemarkedet. Hvis samvirkene blir for store [for eksempel over 500 ansatte], kan det være nødvendig å dele dem opp for å sikre indre solidaritet, oversikt og hindre fremmedgjøring. Kooperativene betjenes lokalt av kooperative banker.
  3. En levende privat sektor er viktig for et samfunns velbefinnende, og det fremmer oppfinnsomhet og personlig initiativ. Mindre foretak, verksteder, butikker, restauranter og tjenester kan være familie-eide. Det er dermed ikke noe poeng å gjøre livet surt for slike forretningsfolk, slik det har skjedd tidligere i tradisjonelle sosialistiske samfunn. De er tvert imot en ønsket del av et sunt næringsliv. Markedet i denne sektoren er i prinsippet fritt, der myndighetenes inngrep innskrenker seg til vern av miljø og de ansattes rettigheter.
  4. Vi må ha tak på eiendom og formue og maksimumslønn. En hovedårsak til den alvorlige gjeldskrisen i Vesten i dag er den enorme opphopning av rikdom på få hender, og tilsvarende forringing av kjøpekraft hos under- og mellomklassene.
  5. Fraflyttinga fra bygdene er gått for langt. En av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei. Vi vil gjenopprette et sunt, lønnsomt og balansert landbruk, med strengt importvern av basisvarer. Isteden bør subsidiene være minimale, slik at bøndene planlegger produksjonen etter det folk virkelig trenger.  Desentralisert folkevekst er et ideal, og videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden.
  6. For å virkeliggjøre disse prinsippene må Norge melde seg ut av EØS. Vi kan isteden søke et nordisk økonomisk samarbeid, Nordøk, som nesten ble dannet i 1970.

Kommentarer til de økonomiske prinsippene

Om samvirke og kooperativ:

Kooperativ vil ikke flagge ut produksjonen når salget går tregt, de vil heller sette ned arbeidstida eller rullere permisjonene, slik vi har sett Mondragon-kooperativene har gjort i Spania. Mekanisering vil føre til kollektivt nedsatt arbeidstid, ikke til mer press på færre ansatte. Folk skal ha bedre tid til å dyrke sine interesser, hobbyer, sport, kunst og edle gjøremål.

”Det gode liv” er bare mulig i et solidarisk samfunn!

Sju vilkår for at kooperativ skal fungere:

I. Sterk indre solidaritet med helhjertet støtte fra lokalsamfunnet

II. Lederne må være etisk helstøpte personer.

III. Oversikt: Samvirkene må ikke bli for store, ellers mister medlemmene oversikten, og med den mindre motivasjon og arbeidslyst. Tidligere forskingsresultater antyder et tak på 400-500 medlemmer.

IV. Nære markeder

V. Samvirket må ha lokal finansiering med kontroll over lokal bank.

VI. Kollektive plikter og retter må være klart definerte, og

VII. Lønnssystemet må inneholde incentiv (oppmuntringer) for hardt eller risikabelt arbeid, og for spesielt talentfulle bidrag.

Om plan og fri markedsøkonomi

Kapitalister vil ha sentralisert produksjon i svære enheter grunnet «stordriftsfordeler», og dermed mindre kostnad per salgsprodukt.

Men, som mange har pekt på, det fins en skare med eksterne kostnader, for samfunnet og individene, som ikke føres inn i bøkene på regnskapet til den enkelte bedrift.

Eksempler på slike eksterne kostnader er både økonomiske, sosiale og psykologiske: Forurensninger fra transport, slitasje på motorveier, høyere kostnader på drivstoff pga høyere etterspørsel, usikkerheten ved ikke å være selvforsynt på basisvarer, urbanisering, – som driver opp bokostnader, gjeld og kriminalitet, trangboddhet og fremmedgjøring, – og marginalisering av landsbygda.

Konklusjonen blir: Samfunnsøkonomisk, sosialt og psykologisk gir desentralisert vekst mye større fordeler.

Derfor må økonomisk planlegging skje på det nederste nivået, av regionale råd, tilsvarende om lag en million innbyggere, der basisvarene blir produsert. Er områdene for små, kan de alliere seg med naboregioner.

Lokale samvirke vil forsyne lokal industri med råvarer, og lokale konsument-kooperativ vil handle fra disse lokale produsentene – både fra primærprodusenter og industri. Fungerer et samvirke dårlig pga. slurv og sløvhet ut fra sin monopolstilling, så kan man utsette det for konkurranse fra naboregioner. Men beslutningene for slikt ligger suverent hos det regionale rådet – ikke på noe anbudstvang eller dogmatisk markedstenking.[1]

Videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden, f.eks. meieri, treforedling, fiskeforedling, sylting osv.

Grunnene til flukten fra landsbygda er sammensatte, men én av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei.

I Norge har styresmaktene vært hypnotisert av ”stordriftsfordeler”, selv om studier over hele verden viser at små bønder er vel så produktive og behandler jorda bedre.

Mange steder, trolig de fleste, er det naturlig med samdrift og felles utmarksfjøs, og vi vil hjelpe fram slike kooperativ der det er fornuftig, men ikke på bekostning av sysselsettinga i landbruket, som allerede er for lav.

Subsidiene bør skjæres ned, slik at folk skal betale det maten koster, så bøndene legger opp produksjonen etter det folk trenger. Vi må heller ha sterkt importvern på fast definerte basisvarer, som melk, visse grønnsaker, korn, ull, og lignende. Så lenge vi har nok gras til fôr hjemme, så skal vi ikke importere kraftfôr. Kraftfôret legger beslag på matjord og driver opp prisene i fattige land.

Utover fast definerte basisvarer og en del halvessensielle nødvendighetsvarer kan det herske frihandel, men det må være strenge regler for utførsel av kapital. En naturlig frihandelsregion for Norge er Norden, og vi vil blåse nytt liv i NORDØK, nordisk økonomisk union, som nesten ble virkeliggjort i 1971. Dette er helt i tråd med ønskene til de nordiske folkene, og næringene i Norden utfyller hverandre på en glimrende måte.

[1] «Det regionale rådet» består av delegerte fra produsent- og forbrukerkooperativer, offentlige og private foretak, bønder og politisk administrasjon – kort sagt hele ervervslivet. Disse rådene er kimen til et økonomisk demokrati som involverer folk året rundt, ikke bare hvert fjerde stemmeår.

Paroler

Vi må:

– Nasjonalisere storbankene og nøkkelindustrien

– Legge til rette for kooperativ der det er praktisk, sammen med lokal økonomisk planlegging

– Bryte opp matkjedene til lokale konsument-kooperativ

– Gå ut av EØS

– Stenge de spekulative markedene

Ønsker du å komme i kontakt med Nyorientering?

Klikk her om du har spørsmål eller ønsker å gi oss tilbakemeldinger på vår politiske plattform.