1. Ja til velferdsstaten
Fri oss fra EØS. Gjeninnfør blandingsøkonomien.
Omregulering, privatisering og konkurranseutsetting svekker offentlig virksomhet og folkevalgt styring og kontroll. Det gjelder skole, utdanning, eldreomsorg, kommunikasjon, kultur, helse, arbeidsplasser og arbeidsmiljø. Mål- og resultatstyringsideologi fører til avdemokratisering, byråkratisering og privatisering, og hemmer faglig og organisatorisk utvikling.
Kommuner er i ferd med å bli omdannet til forretningsliknende virksomheter. Avgjørelser flyttes fra folkevalgte til kommunale virksomheter uten demokratisk styring og kontroll. Viktige fellesskapsoppgaver overdras til private selskaper, flere av dem internasjonale konsern registrert i skatteparadis. Det offentlige betaler for å gjøre dem rike uten at samfunnet får tilbake det vi før fikk i form av stillinger, lokalt forbruk og skatt.
Deler av denne utviklingen gjøres irreversibel ved at viktige beslutninger fattes utenfor folkevalgte organer og institusjoner. Overnasjonale institusjoner som WTO, EU og EØS, undergraver folkesuvereniteten. Nå trues vi av TTIP.
Velferdsstat slik folket vil
Velferdsstaten er bygd på allmenne rettigheter. Oppbyggingen av en omfattende velferdsstat har vært en forutsetning for utjevning, fordeling og demokratisk utvikling. Kamp mot privatisering og konkurranseutsetting er et forsvar for velferdssamfunnet og rettferdig fordeling. Sikkerhet for anstendig lønn og mot arbeidsløshet er avgjørende for et trygt samfunn, viktige menneskerettigheter og god helse.
Den avgjørende makten skal verken ligge hos kapitalkrefter eller overnasjonale organer og virksomheter, men i folkevalgte organer. Irreversible handelsavtaler som øker storkapitalmakt og angriper demokratiske og sosiale rettigheter, eller som gjør det umulig å bringe eierskap tilbake til fellesskapet, må ikke inngås. EØS må erstattes av en handelsavtale med EU.
Den norske arbeidsmiljøloven er en vernelov for dem som arbeider, ikke for bedriftseiere og -ledere, og må styrkes. Lovendringer som svekker rettigheter, må aktivt motarbeides.
Norsk fagbevegelse ivaretar medlemmenes rettigheter og økonomiske interesser. Å få gjennomført lik lønn for arbeid av lik verdi er vesentlig. Fagbevegelsen demmer opp for mer ulikhet og må kreve at Norge avviser alle EU-direktiver som fremmer sosial dumping og svekker faglige rettigheter. Fagbevegelsen må støtte europeisk fagbevegelses kamp mot EUs innstrammingspolitikk og kutt i velferd og faglige rettigheter. I et offensivt politisk engasjement skal fagbevegelsen utfordre og samarbeide med, men ikke la seg styre av, politiske partier.
Arbeidstakernes innflytelse på eget arbeid til å fremme både produktivitet og kvalitet må styrkes, likedan demokratiet på arbeidsplassen. Nye eierformer for økonomisk verdiskaping, som samvirke, må stimuleres, og støtten til mindre bedrifter må økes.
Kommunene må styres ut fra prinsipper og systemer som sikrer innbyggerne medvirkning. Innbyggerne må få kort vei til folkevalgte organer, og politikerne stå til ansvar for all kommunal virksomhet.
Norskbaserte selskap som produserer i andre land, må presses til å sørge for et trygt og forsvarlig arbeidsmiljø samt faglige rettigheter i produksjonsbedriftene.