De store samfunnsspørsmålene unndras folkestyret. Handelsavtaler på tvers av folkeviljen lures inn til tross for avståelse av nasjonal suverenitet og brudd på Grunnloven. Vårt lands to største partiers formål er å få Norge inn i EU uten at dette gjøres til debatt under valgkampen. Likedan unngår partiene på Stortinget å legge sikkerhetspolitikken fram for debatt av redsel for å bli motsagt av folket – til tross for de enorme menneskelige tragediene de norske krigene i Asia og Afrika har medført.

Rådløsheten og maktesløsheten er stor, innenlands som utenlands. Partisystemet er blitt en hemsko mot nytenkning. Stortingspartiene blir mer og mer like hverandre. Politikken ensrettes. Grunnlovsbestemmelser settes til side. Beslutningsmakt pares med informasjonsmakt anført av medierådgivere. Partiene forfekter standpunkt i strid med folket. I tillegg bekjempes partidemokratiet innenfra. Partienes medlemstall faller. Mange prøver nye partier, men møter den samme skuffelsen. De politiske skillelinjene går snarere på tvers av partiene enn mellom dem. Partiene tar ikke opp i seg den voksende motkraften i samfunnet.

Slik folket vil

Meningsfull politisk virksomhet forutsetter folkelig innvirkning på de største utfordringene vi står overfor. Sivilsamfunnet, arbeidstakerorganisasjoner og forstummede stemmer i alle politiske partier må sammen etablere og gjeninnføre demokratisk innflytelse på dagens store samfunnsspørsmål. Den politiske arena må flyttes bort fra dagens partivelde til ekte folkelige bevegelser for å samle seg om de store slagene om samfunnsutviklingen som vi står overfor. Gamle skillelinjer skal erstattes av viljen og evnen til å stå sammen om det livsviktige vi er enige om og som ikke blir ivaretatt innenfor dagens partivelde.
Kvinnekampen og kampen for miljøet har vunnet viktige slag. På andre felt har det vært rystende tilbakeslag som trenger din oppmerksomhet:
1. Resultatene til dem som bygde den norske velferdsstaten, undergraves og pulveriseres. Nyorientering er å snu dette.
2. Norsk krigføring ute i verden destabiliserer stater og forårsaker massedød. Nyorientering er å snu dette.
3. Vår egalitære og frie kulturarv motarbeides på grunnleggende nivå – vi taper herredømme over egen mat og opprettholdelse. Nyorientering er å snu dette.

1. Ja til velferdsstaten

Fri oss fra EØS. Gjeninnfør blandingsøkonomien.

Omregulering, privatisering og konkurranseutsetting svekker offentlig virksomhet og folkevalgt styring og kontroll. Det gjelder skole, utdanning, eldreomsorg, kommunikasjon, kultur, helse, arbeidsplasser og arbeidsmiljø. Mål- og resultatstyringsideologi fører til avdemokratisering, byråkratisering og privatisering, og hemmer faglig og organisatorisk utvikling.

Kommuner er i ferd med å bli omdannet til forretningsliknende virksomheter. Avgjørelser flyttes fra folkevalgte til kommunale virksomheter uten demokratisk styring og kontroll. Viktige fellesskapsoppgaver overdras til private selskaper, flere av dem internasjonale konsern registrert i skatteparadis. Det offentlige betaler for å gjøre dem rike uten at samfunnet får tilbake det vi før fikk i form av stillinger, lokalt forbruk og skatt.

Deler av denne utviklingen gjøres irreversibel ved at viktige beslutninger fattes utenfor folkevalgte organer og institusjoner.  Overnasjonale institusjoner som WTO, EU og EØS, undergraver folkesuvereniteten. Nå trues vi av TTIP.

Velferdsstat slik folket vil

Velferdsstaten er bygd på allmenne rettigheter. Oppbyggingen av en omfattende velferdsstat har vært en forutsetning for utjevning, fordeling og demokratisk utvikling. Kamp mot privatisering og konkurranseutsetting er et forsvar for velferdssamfunnet og rettferdig fordeling. Sikkerhet for anstendig lønn og mot arbeidsløshet er avgjørende for et trygt samfunn, viktige menneskerettigheter og god helse.

Den avgjørende makten skal verken ligge hos kapitalkrefter eller overnasjonale organer og virksomheter, men i folkevalgte organer. Irreversible handelsavtaler som øker storkapitalmakt og angriper demokratiske og sosiale rettigheter, eller som gjør det umulig å bringe eierskap tilbake til fellesskapet, må ikke inngås. EØS må erstattes av en handelsavtale med EU.

Den norske arbeidsmiljøloven er en vernelov for dem som arbeider, ikke for bedriftseiere og -ledere, og må styrkes. Lovendringer som svekker rettigheter, må aktivt motarbeides.

Norsk fagbevegelse ivaretar medlemmenes rettigheter og økonomiske interesser. Å få gjennomført lik lønn for arbeid av lik verdi er vesentlig. Fagbevegelsen demmer opp for mer ulikhet og må kreve at Norge avviser alle EU-direktiver som fremmer sosial dumping og svekker faglige rettigheter. Fagbevegelsen må støtte europeisk fagbevegelses kamp mot EUs innstrammingspolitikk og kutt i velferd og faglige rettigheter. I et offensivt politisk engasjement skal fagbevegelsen utfordre og samarbeide med, men ikke la seg styre av, politiske partier.

Arbeidstakernes innflytelse på eget arbeid til å fremme både produktivitet og kvalitet må styrkes, likedan demokratiet på arbeidsplassen. Nye eierformer for økonomisk verdiskaping, som samvirke, må stimuleres, og støtten til mindre bedrifter må økes.

Kommunene må styres ut fra prinsipper og systemer som sikrer innbyggerne medvirkning. Innbyggerne må få kort vei til folkevalgte organer, og politikerne stå til ansvar for all kommunal virksomhet.

Norskbaserte selskap som produserer i andre land, må presses til å sørge for et trygt og forsvarlig arbeidsmiljø samt faglige rettigheter i produksjonsbedriftene.

2. Ja til fornying av sikkerhetspolitikken

Ja til forsvar. Nei til angrep.

Ulempen av å ha vært på lag med verdens mektigste stater er at Norge i for liten grad har identifisert seg med undertrykte land og folk, og slik gått glipp av viktige innsikter. Dermed har vi på uriktig grunnlag kriget i fjerntliggende land med tragiske følger for menneskene der. Krigføringen har også utsatt den norske befolkningen for nye trusler og svekket samholdet og demokratiet gjennom overvåking og mistenkeliggjøring av egne borgere. Våre sterke allierte har likeledes bidratt til et unødvendig høyt sikkerhetspolitisk spenningsnivå mot vårt nordligste naboland.

Det mest skrekkinngytende er at norske regjeringer i løpet av få år har trossets folkets innsikt og vilje. Med sine handlinger har norske regjeringer forårsaket massedrap og destabilisert tre land, to i Asia og ett i Afrika.

Sikkerhetspolitikk slik folket vil

Viktigste menneskerettighet er retten til et verdig liv i fred. Norge må føre en konsekvent fredspolitikk bygd på prinsippet om fredelig sameksistens, forsvare folkerettens prinsipper om selvbestemmelse og ikke-innblanding. Nedrustning fremmes ved blant annet å opprette atomvåpenfrie soner og arbeide for nedleggelse av alle militærallianser. Norge må arbeide for opprettelsen av kollektive sikkerhetsordninger som erstatter militærallianser, og reservere seg mot NATOs nye militærstrategi.

Rettsstaten skal styrkes. Trygghet for alle, mindre kriminalitet, skal oppnås gjennom et bedre samfunn for alle, ikke gjennom økt overvåking, flere sikkerhetsalarmer eller våpen til politiet. Et godt fellesskap skal øke enkeltindividets frihet og selvstendighet.

Norge skal ha nasjonal kontroll av norske grenser, og landet skal selv bestemme sin innvandringspolitikk. Norge må gjennomgå hele sin innvandrings- og flyktningpolitikk slik at menneskehandel, sosial dumping og svart arbeid bekjempes, samtidig som grunnleggende menneskerettigheter blir ivaretatt.

Norge må ikke motsette seg at utviklingsland igangsetter en beskyttet nasjonal industri slik Norge oppnådde økonomisk vekst.

3. Ja til radikal omlegging av norsk landbruk og fiske

Ny samfunnskontrakt mellom folket, landbruket og fiskerinæringen.

Norsk fiske og landbruk lider under myten om at de største trålerne og gårdene er mest lønnsomme. Myndighetene satser med lån og støtte til store enheter. Dette skjer til tross for at studier over hele verden viser at små og mellomstore jordbruk er mer lønnsomme, bedre til å sikre politiske mål med matproduksjonen og behandler jorda bedre. Det samme gjaldt fiskeflåten bestående av mange mindre båter. Den ga arbeidsplasser både i og utenfor en stor næring, kunne undergis politiske mål og skånet økologien, særlig havbunn, rundt fisket.

Kraftfôret holdes billig slik at verdien på de norske grasarealene synker og beitet reduseres. Vår sjølforsyning er nå svært lav. Samtidig gir soyabasert kraftfor fra utlandet kumelka gal sammensetning av næringsstoffer.

Utviklingen i norsk jordbruk og fiske skjer ikke på tross av, men på grunn av den politikken som føres. Statlig støtte til stordrift styrer produksjonen framfor folkets virkelige behov. Norske forbrukere har råd til å betale for norskforedlet fisk og et variert kvalitetsjordbruk innenfor høyt importvern slik andre land gjør.

Landbruk og fiskerinæring slik folket vil

Jordbruks- og fiskeripolitikk handler primært ikke om bønder og fiskere. Matproduksjonen har en lang rekke politiske formål som er forvaltet og finansiert av fellesskapet i tett samarbeid med selveiende norske matprodusenter.

Produksjonsmåtene i jordbruket og fiskerinæringen må foregå på en slik måte at de politiske formålene med matproduksjonen oppfylles. Viktigst er matvaresikkerhet, en betydelig produksjon av mat på landets egne arealer. Desentralisert folkevekst er ønskelig, og videreforedling, for eksempel meieri, treforedling, fiskeforedling, sylting med videre, må foregå nærmest mulig råvarekilden.

Ressursene i havet tilhører det norske folk i fellesskap. Forvaltningen av ressursene må reguleres gjennom politiske vedtaksprosesser i samsvar med befolkningens behov, og ikke reguleres til fordel for snevre privatinteresser som seiler råvarene uforedlet ut av landet.

Forutsetningen for norsk jordbruk er at det er lønnsomt å bruke norske jordressurser framfor importerte fôrenheter i husdyrproduksjonen. Marked og prisenes funksjon må være å regulere og differensiere på volum og kvalitet, mens tilskuddene må sikre politiske mål med produksjonen. Et sunt, lønnsomt og balansert landbruk, med nedbygging av subsidiene, samt strengt importvern av de viktigste norskproduserte matvarene, må gjenopprettes. Jordbruksarealet må økes, ikke minskes, og fruktbarheten må styrkes. På kort sikt må det etableres et fond til nødvendig rehabilitering og vedlikehold av bruk og arealer (grøfting, kalking, gjerding, nydyrking). Framfor statlig subsidiering til bygging av stordrift, må driftsøkonomien i jordbruket balanseres. Norske forbrukere har råd til å betale for et variert kvalitetsjordbruk innenfor høyt importvern, slik som Sveits. Forskjellen i levevilkår mellom by og land må utliknes, og landbrukssamvirket gis støtte til fornyelse og utvikling.