Av Roar Bjønnes
Vi lever i en tid med stor polarisering, en tid med stor økonomisk, politisk og kulturell uro. Noen
verdenskjente røster, som økonomen Joseph Stiglitz og politikeren Bernie Sanders, samt magasinet The
Economist, mener at svaret på disse problemene ligger i Norden. De mener at alle land bør etterlikne
Norge, ikke USA. Men ligger virkelig svaret på verdens store problemer i Sverige, Danmark, og Norge?
Andre stemmer ser først for seg en dyster fremtid. Tyskeren Wolfgang Streeck, forfatteren av How Will
Capitalism End, sa at «Finanssektoren vil snart implodere i et krasj.» Den indiske filosofen. P. R. Sarkar sa
noe lignende, at kapitalismen vil «eksplodere som en kinaputt.» Akkurat når dette vil skje, er det
selvfølgelig ingen som vet. Det kan skje snart, eller om et tiår. Kapitalismen har mange destruktive trekk,
men den er også veldig motstandsdyktig.
Som jeg nevner i min bok Growing a New Economy, så sliter vi med fire kriser: økonomisk ulikhet, en ressurskrise,
finanskrise, og en miljøkrise. Hver og en av disse krisene er ganske alvorlige, men de kan ikke løses hver for seg, ved
en reform her og en reform der. Som forfatteren Naomi Klein skrev: «Vi lever i en tid med overlappende kriser, og vi
må koble dem sammen.» Det er også hovedtemaet i boken min. Vi trenger et systemskifte.
Vi trenger nye, fundamentale løsninger, siden alle disse problemene er systemiske og globale. Tidene for
reformer er over. Vi har spist politikernes nyliberale reformpiller i flere tiår. Men kapitalismens fedme og
sure mage har i stedet blitt til en kritisk hjertesykdom. Heldigvis mener mange alternative økonomer og
aktivister at vi kan helbrede denne kapitalistiske hjertesykdommen. Men bare hvis vi kaster bort
reformpillene og endrer livsstilen vår. Vi må omstrukturere hele økonomien.
Misnøye og håp
Som vi også har sett i det siste, er det en økende misnøye hos folk. Både fra høyre og venstre.
Høyresiden har begynt å vifte med sine fascistiske flagg, mens venstresiden har mistet gnisten, selv her i
Norden. Samtidig er det stor ustabilitet og usikkerhet ute i verden. Det voksende prekariatet, et begrep som ble brukt
av Guy Standing i sin bok The Precariat (utgitt på norsk i 2014), består av de rastløse, de
undersysselsatte, de som ofte har to-tre jobber for å klare seg. Det er kanskje de som snart vil reise seg
for å skape forandring. Sarkar mener at den nye kampen mot den ekstreme kapitalismen vil komme
fra arbeiderne og de «misfornøyde intellektuelle», de med en «revolusjonær ånd».
Mange miljøvernere legger sitt håp i den bærekraftige kapitalismen, og mange av de utenlandske
ekspertene mener at den nordiske modellen er et godt eksempel. Men det er den selvfølgelig ikke. Hvis
hele verden levde som nordmenn, ville vi bruke tre og en halv planets ressurser. Den nordiske modellen
er også påvirket av nyliberalismen innen EU. Bare tenk dyre strømpriser. Staten, som folkets
representant, har ikke kontroll over krafta lenger, den blir solgt på europeiske børser til høystbydende.
Økonomisk ulikhet er økende her som i andre land. Vi må derfor stille noen mer grunnleggende
spørsmål om hva slags økonomi vi vil ha.
Hva er fremskritt?
Derfor må vi spørre hva «fremskritt» egentlig betyr. For den norske kapitalismen er fremskritt
ensbetydende med materiell vekst, ensbetydende med å tjene masse penger, spise importert mat, og å
ha en fin bil, et stort hus med hage, og en hytte på Geilo. Slike materielle mål er grunnleggende ved den
nordiske fremskrittsmodellen. Men det er nettopp denne type vekstøkonomi som har skapt mange av
de problemene som i dag truer oss.
Det er en grunnleggende svakhet i dagens materialisme. Den kan gi oss fysiske bekvemmeligheter, men
ikke samhørighet, indre fred eller lykke. Heldigvis er det noen økonomer som har innsett dette, at den
beste veksten og den mest bærekraftige er den menneskelige og den kulturelle veksten. Den slags vekst
gir oss langvarige verdier og bruker få ressurser. Et slikt fokus er ikke lenger sentralt i den nordiske
modellen.
Finanskapitalismens destruktive regninger
En annen svakhet er at kapitalistøkonomene har prøvd å gjøre økonomi om til en ren matematisk
vitenskap. De opererer i et teoretisk vakuum, noe som Karl Polanyi påpekte allerede på 40-tallet. I
stedet må økonomien bli dirigert av samfunnet, vår kultur og vår grunnleggende livsfilosofi, ikke av en
abstrakt matematisk teori. Når økonomien bare blir til et marked som i kapitalismen, da får alt en
prislapp, alt blir til en vare. (Se f.eks. den norske økonomen Roman Eliassens bok: Hysj, vi regner. Hvorfor
økonomer ikke forstår virkeligheten, 2016)
Samtidig har finanskapitalismen gjort økonomien om til et spekulativt spill. Dagens spekulative økonomi
er en utvekst av denne ytterliggående markedsdyrkingen. Det har også skjedd i Norge, hvor de fleste er
slaver til banker og jobb på grunn av stadig større gjeld, mens de rike bare blir rikere.
De innfløkte krisene
Kapitalismen er basert på den egoistiske jakten på mer—mer penger, mer frihet til å tjene så mye du vil.
Men også på friheten til å utnytte, friheten til å ha makt til å nekte andre mennesker sin rettferdige
andel. Denne friheten blir ofte ignorert av høyresiden. De rettferdiggjør ganske enkelt utnyttelse og stor
ulikhet i frihetens navn. Marx, og venstresiden generelt, har kritisert dette aspektet av kapitalismen,
men har ennå ikke kommet med et reelt alternativ, siden sosialismen til nå har fungert som et
materialistisk og ikke-økologisk system. Dermed står vi overfor disse store, innfløkte krisene.
Det som ennå er igjen av den gode, gamle nordiske velferdsmodellen, og den europeiske økonomien
generelt, fremstår ofte som et balansert alternativ til den aggressive kapitalismen i USA, men denne
modellen er heller ikke bærekraftig. Derfor tror jeg at det blir mye verre før det blir bedre. Det er mulig,
og ganske snart, at finanssektoren vil implodere i et stort krasj. Samtidig innser flere og flere, både til
venstre og til høyre, disse grunnleggende problemene våre, og det er der håpet ligger.
En ny økonomisk filosofi
Hovedproblemet vårt, som den britiske økonomen E.F. Schumacher stilte og svarte på allerede på 70-
tallet, er følgende: Hva er den økonomiske filosofien vår? Hvis vi går tilbake til røttene, til det greske
ordet Oikos, betyr økonomi bokstavelig talt å ta godt vare på husholdningen vår. Oikos er dermed det
felles grunnlaget for både økonomi og økologi. Den ideen, å kombinere økologi med økonomi, må være
vår grunnleggende økonomiske filosofi. Siden den nordiske modellen i dag er stort sett en
blandingsøkonomi, en blanding av kapitalisme og sosialisme, men uten å ha et klart økologisk
fundament, så holder den neppe som modell.
Først må vi bygge bro mellom økonomi og økologi. Økonomien, samt vitenskapen, må også ha et etisk
livssyn som grunnlag. Som den amerikanske miljøaktivisten David Brower sa, «Alle nye oppfinnelser er
skyldige til det er bevist at de er uskyldige.» Slike grunnleggende ideer mangler i vårt økonomiske
system i dag. Det er profitten og det materielle fremskrittet som prioriteres, ikke våre menneskelige og
økologiske verdier.
Den nye økonomien
Det gav meg håp da biografen til Margaret Thatcher skrev i Fortune Magazine for en tid siden, at de store
multinasjonale selskapene burde gjøres om til arbeiderbedrifter, til kooperativer. Og dette ble trykt i kapitalistenes
eget organ. Det er den slags sosialisme vi trenger, ikke den gamle kommunismen, heller ikke Arbeiderpartiets
utvannede sosialdemokrati.
Det er i dag mange tegn som gir oss håp om at en ny økonomi og et nytt, mer bærekraftig samfunn er
mulig. Nye økonomiske tenkere har rekonstruert selve grunnlaget for økonomisk teori, nemlig
nyliberalismen og dens nyklassisistiske fundamenter. I stedet bygger de på økologiske, feministiske og
humanistiske prinsipper, og innlemmer forslag som garanterte minimumskrav til livet, alternative
produksjonsmodeller (for eksempel kooperativer), og en radikal overhaling av global handel og finans.
Dette nye samfunnet vil ha mange av de gode sidene ved den gamle nordiske modellen, men også bli
grunnlagt på et nytt verdisyn som verken favoriserer storkapitalismen eller den gammeldagse,
materialistiske sosialismen.
Jeg kan se for meg en hel verden med Mondragonkooperativer.
En hel verden med bilfrie byer og
kortreiste økologiske matvarer. Jeg kan se for meg en ny
samfunnsøkonomi hvor kulturvekst og
menneskelige verdier blir satt større pris på enn materiell vekst.
En ny økonomi som dyrker både vill natur og jordbrukets dype,
velluktende matjord. Og jeg vet jeg ikke er alene om denne visjonen. Det er dette som gir meg håp om at en ny
økonomisk modell virkelig er mulig.
Roar Bjønnes er medgrunnlegger av Systems Change Alliance, en internasjonal organisasjon som
bringer mennesker og grupper sammen for å skape integrert og langsiktig systemendring. Han er
en mangeårig miljøaktivist og skribent. Han er medforfatter av Growing a New Economy, som skisserer det
makroøkonomiske rammeverket for en øko-økonomi basert på P. R. Sarkars PROUT.
