Av Roar Bjønnes,   forfatter av bøker om økonomi og Yogaens historie   [Red. merknad: Denne artikkelen sto som kronikk i Klassekampen i 2013, men har fremdeles gyldighet i lys av De grønnes framgang i Norge, og Klaus Schwabs The Great Reset.]   Den klassiske kapitalismen bygger på Adam Smiths ide om at selviske behov fører til en skapertrang som er bra for samfunnet: privat initiativ, handel, markedsføring, spesialisering, økt produksjon, effektivitet og til slutt mere rikdom—for alle. Det Smith ikke forutså, var at en økonomi som bygger på myten om evig vekst i en verden med begrensede ressurser, blir en ubalansert økonomi. Den fører til økonomisk ulikhet, monopolisering, imperialisme, og utbytting. Kapitalismens industrielle og teknologiske revolusjoner har derfor skapt en klode med to halvdeler—en rik og en fattig. Det var dette økonomiske skillet mellom folk og kapitaleiere som gav Marx ideen om at det var folket, ikke individet, som hadde rett til å eie samfunnets goder. Men Marx var enig med Smith om at det var menneskets hender, ved å forvalte og utbytte naturens råvarer, som skapte økonomisk verdi. Slik inspirerte de begge den materialistiske vekstøkonomien. Den britiske økonomen E. F. Schumacher forstod dette. Han påpekte allerede på 70-tallet at våre etiske og filosofiske synspunkter har store politiske og økonomiske konsekvenser.  Det er veksttvangen og økonomiens adskillelse fra økologien, skrev han, som er de to viktigste grunnene til at vi har økonomiske og økologiske kriser. Denne innsikten er de grønnes viktigste bidrag. Jeg er enig med Rasmus Hansson i Miljøpartiet De Grønne, som skrev en gang i en kronikk i Klassekampen at ”økologien må legge rammene for økonomien, ikke omvendt.” Jeg er også enig i at grønne verdier er viktige for Norges, Europas og verdens fremtid. Men de grønne tar feil på at en kapitalisme med et grønt ansikt kan redde oss.   Å reformere kapitalismen er ikke en praktisk strategi. Historien har vist at en økonomi bygget på grådighet ikke skaper global økonomisk rettferd og økologisk balanse. All kapitalistisk reformteori, fra John Maynard Keynes til nyliberalismen, har forgjeves forsøkt å bortforklare vekstkapitalismens falske grunnprinsipper. Hansson mener også at vi må ”bygge videre på det beste ved dagens markedsøkonomi.” Slike grønne slagord er ikke effektive nok som systemkritikk. De gir bare de multinasjonale kapitalkreftene mer tid til å fortsette med sine grønnvaskede løgner.

Av Roar Bjønnes   Vi lever i en tid med stor polarisering, en tid med stor økonomisk, politisk og kulturell uro. Noen verdenskjente røster, som økonomen Joseph Stiglitz og politikeren Bernie Sanders, samt magasinet The Economist, mener at svaret på disse problemene ligger i Norden. De mener at alle land bør etterlikne Norge, ikke USA. Men ligger virkelig svaret på verdens store problemer i Sverige, Danmark, og Norge? Andre stemmer ser først for seg en dyster fremtid. Tyskeren Wolfgang Streeck, forfatteren av How Will Capitalism End, sa at «Finanssektoren vil snart implodere i et krasj.» Den indiske filosofen. P. R. Sarkar sa noe lignende, at kapitalismen vil «eksplodere som en kinaputt.» Akkurat når dette vil skje, er det selvfølgelig ingen som vet. Det kan skje snart, eller om et tiår. Kapitalismen har mange destruktive trekk, men den er også veldig motstandsdyktig. Som jeg nevner i min bok Growing a New Economy, så sliter vi med fire kriser: økonomisk ulikhet, en ressurskrise, finanskrise, og en miljøkrise. Hver og en av disse krisene er ganske alvorlige, men de kan ikke løses hver for seg, ved en reform her og en reform der. Som forfatteren Naomi Klein skrev: «Vi lever i en tid med overlappende kriser, og vi må koble dem sammen.» Det er også hovedtemaet i boken min. Vi trenger et systemskifte. Vi trenger nye, fundamentale løsninger, siden alle disse problemene er systemiske og globale. Tidene for reformer er over. Vi har spist politikernes nyliberale reformpiller i flere tiår. Men kapitalismens fedme og sure mage har i stedet blitt til en kritisk hjertesykdom. Heldigvis mener mange alternative økonomer og aktivister at vi kan helbrede denne kapitalistiske hjertesykdommen. Men bare hvis vi kaster bort reformpillene og endrer livsstilen vår. Vi må omstrukturere hele økonomien.   Misnøye og håp Som vi også har sett i det siste, er det en økende misnøye hos folk. Både fra høyre og venstre. Høyresiden har begynt å vifte med sine fascistiske flagg, mens venstresiden har mistet gnisten, selv her i Norden. Samtidig er det stor ustabilitet og usikkerhet ute i verden. Det voksende prekariatet, et begrep som ble brukt av Guy Standing i sin bok The Precariat (utgitt på norsk i 2014), består av de rastløse, de undersysselsatte, de som ofte har to-tre jobber for å klare seg. Det er kanskje de som snart vil reise seg for å skape forandring. Sarkar mener at den nye kampen mot den ekstreme kapitalismen vil komme fra arbeiderne og de «misfornøyde intellektuelle», de med en «revolusjonær ånd». Mange miljøvernere legger sitt håp i den bærekraftige kapitalismen, og mange av de utenlandske ekspertene mener at den nordiske modellen er et godt eksempel. Men det er den selvfølgelig ikke. Hvis hele verden levde som nordmenn, ville vi bruke tre og en halv planets ressurser. Den nordiske modellen er også påvirket av nyliberalismen innen EU. Bare tenk dyre strømpriser. Staten, som folkets representant, har ikke kontroll over krafta lenger, den blir solgt på europeiske børser til høystbydende. Økonomisk ulikhet er økende her som i andre land. Vi må derfor stille noen mer grunnleggende spørsmål om hva slags økonomi vi vil ha.   Hva er fremskritt? Derfor må vi spørre hva «fremskritt» egentlig betyr. For den norske kapitalismen er fremskritt ensbetydende med materiell vekst, ensbetydende med å tjene masse penger, spise importert mat, og å ha en fin bil, et stort hus med hage, og en hytte på Geilo. Slike materielle mål er grunnleggende ved den nordiske fremskrittsmodellen. Men det er nettopp denne type vekstøkonomi som har skapt mange av de problemene som i dag truer oss. Det er en grunnleggende svakhet i dagens materialisme. Den kan gi oss fysiske bekvemmeligheter, men ikke samhørighet, indre fred eller lykke. Heldigvis er det noen økonomer som har innsett dette, at den beste veksten og den mest bærekraftige er den menneskelige og den kulturelle veksten. Den slags vekst gir oss langvarige verdier og bruker få ressurser. Et slikt fokus er ikke lenger sentralt i den nordiske modellen.   Finanskapitalismens destruktive regninger En annen svakhet er at kapitalistøkonomene har prøvd å gjøre økonomi om til en ren matematisk vitenskap. De opererer i et teoretisk vakuum, noe som Karl Polanyi påpekte allerede på 40-tallet. I stedet må økonomien bli dirigert av samfunnet, vår kultur og vår grunnleggende livsfilosofi, ikke av en abstrakt matematisk teori. Når økonomien bare blir til et marked som i kapitalismen, da får alt en prislapp, alt blir til en vare. (Se f.eks. den norske økonomen Roman Eliassens bok: Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten, 2016) Samtidig har finanskapitalismen gjort økonomien om til et spekulativt spill. Dagens spekulative økonomi er en utvekst av denne ytterliggående markedsdyrkingen. Det har også skjedd i Norge, hvor de fleste er slaver til banker og jobb på grunn av stadig større gjeld, mens de rike bare blir rikere.   De innfløkte krisene Kapitalismen er basert på den egoistiske jakten på mer—mer penger, mer frihet til å tjene så mye du vil. Men også på friheten til å utnytte, friheten til å ha makt til å nekte andre mennesker sin rettferdige andel. Denne friheten blir ofte ignorert av høyresiden. De rettferdiggjør ganske enkelt utnyttelse og stor ulikhet i frihetens navn. Marx, og venstresiden generelt, har kritisert dette aspektet av kapitalismen, men har ennå ikke kommet med et reelt alternativ, siden sosialismen til nå har fungert som et materialistisk og ikke-økologisk system. Dermed står vi overfor disse store, innfløkte krisene. Det som ennå er igjen av den gode, gamle nordiske velferdsmodellen, og den europeiske økonomien generelt, fremstår ofte som et balansert alternativ til den aggressive kapitalismen i USA, men denne modellen er heller ikke bærekraftig. Derfor tror jeg at det blir mye verre før det blir bedre. Det er mulig, og ganske snart, at finanssektoren vil implodere i et stort krasj. Samtidig innser flere og flere, både til venstre og til høyre, disse grunnleggende problemene våre, og det er der håpet ligger.   En ny økonomisk filosofi Hovedproblemet vårt, som den britiske økonomen E.F. Schumacher stilte og svarte på allerede på