Av Roar Bjønnes,   forfatter av bøker om økonomi og Yogaens historie   [Red. merknad: Denne artikkelen sto som kronikk i Klassekampen i 2013, men har fremdeles gyldighet i lys av De grønnes framgang i Norge, og Klaus Schwabs The Great Reset.]   Den klassiske kapitalismen bygger på Adam Smiths ide om at selviske behov fører til en skapertrang som er bra for samfunnet: privat initiativ, handel, markedsføring, spesialisering, økt produksjon, effektivitet og til slutt mere rikdom—for alle. Det Smith ikke forutså, var at en økonomi som bygger på myten om evig vekst i en verden med begrensede ressurser, blir en ubalansert økonomi. Den fører til økonomisk ulikhet, monopolisering, imperialisme, og utbytting. Kapitalismens industrielle og teknologiske revolusjoner har derfor skapt en klode med to halvdeler—en rik og en fattig. Det var dette økonomiske skillet mellom folk og kapitaleiere som gav Marx ideen om at det var folket, ikke individet, som hadde rett til å eie samfunnets goder. Men Marx var enig med Smith om at det var menneskets hender, ved å forvalte og utbytte naturens råvarer, som skapte økonomisk verdi. Slik inspirerte de begge den materialistiske vekstøkonomien. Den britiske økonomen E. F. Schumacher forstod dette. Han påpekte allerede på 70-tallet at våre etiske og filosofiske synspunkter har store politiske og økonomiske konsekvenser.  Det er veksttvangen og økonomiens adskillelse fra økologien, skrev han, som er de to viktigste grunnene til at vi har økonomiske og økologiske kriser. Denne innsikten er de grønnes viktigste bidrag. Jeg er enig med Rasmus Hansson i Miljøpartiet De Grønne, som skrev en gang i en kronikk i Klassekampen at ”økologien må legge rammene for økonomien, ikke omvendt.” Jeg er også enig i at grønne verdier er viktige for Norges, Europas og verdens fremtid. Men de grønne tar feil på at en kapitalisme med et grønt ansikt kan redde oss.   Å reformere kapitalismen er ikke en praktisk strategi. Historien har vist at en økonomi bygget på grådighet ikke skaper global økonomisk rettferd og økologisk balanse. All kapitalistisk reformteori, fra John Maynard Keynes til nyliberalismen, har forgjeves forsøkt å bortforklare vekstkapitalismens falske grunnprinsipper. Hansson mener også at vi må ”bygge videre på det beste ved dagens markedsøkonomi.” Slike grønne slagord er ikke effektive nok som systemkritikk. De gir bare de multinasjonale kapitalkreftene mer tid til å fortsette med sine grønnvaskede løgner.

Av Roar Bjønnes   Vi lever i en tid med stor polarisering, en tid med stor økonomisk, politisk og kulturell uro. Noen verdenskjente røster, som økonomen Joseph Stiglitz og politikeren Bernie Sanders, samt magasinet The Economist, mener at svaret på disse problemene ligger i Norden. De mener at alle land bør etterlikne Norge, ikke USA. Men ligger virkelig svaret på verdens store problemer i Sverige, Danmark, og Norge? Andre stemmer ser først for seg en dyster fremtid. Tyskeren Wolfgang Streeck, forfatteren av How Will Capitalism End, sa at «Finanssektoren vil snart implodere i et krasj.» Den indiske filosofen. P. R. Sarkar sa noe lignende, at kapitalismen vil «eksplodere som en kinaputt.» Akkurat når dette vil skje, er det selvfølgelig ingen som vet. Det kan skje snart, eller om et tiår. Kapitalismen har mange destruktive trekk, men den er også veldig motstandsdyktig. Som jeg nevner i min bok Growing a New Economy, så sliter vi med fire kriser: økonomisk ulikhet, en ressurskrise, finanskrise, og en miljøkrise. Hver og en av disse krisene er ganske alvorlige, men de kan ikke løses hver for seg, ved en reform her og en reform der. Som forfatteren Naomi Klein skrev: «Vi lever i en tid med overlappende kriser, og vi må koble dem sammen.» Det er også hovedtemaet i boken min. Vi trenger et systemskifte. Vi trenger nye, fundamentale løsninger, siden alle disse problemene er systemiske og globale. Tidene for reformer er over. Vi har spist politikernes nyliberale reformpiller i flere tiår. Men kapitalismens fedme og sure mage har i stedet blitt til en kritisk hjertesykdom. Heldigvis mener mange alternative økonomer og aktivister at vi kan helbrede denne kapitalistiske hjertesykdommen. Men bare hvis vi kaster bort reformpillene og endrer livsstilen vår. Vi må omstrukturere hele økonomien.   Misnøye og håp Som vi også har sett i det siste, er det en økende misnøye hos folk. Både fra høyre og venstre. Høyresiden har begynt å vifte med sine fascistiske flagg, mens venstresiden har mistet gnisten, selv her i Norden. Samtidig er det stor ustabilitet og usikkerhet ute i verden. Det voksende prekariatet, et begrep som ble brukt av Guy Standing i sin bok The Precariat (utgitt på norsk i 2014), består av de rastløse, de undersysselsatte, de som ofte har to-tre jobber for å klare seg. Det er kanskje de som snart vil reise seg for å skape forandring. Sarkar mener at den nye kampen mot den ekstreme kapitalismen vil komme fra arbeiderne og de «misfornøyde intellektuelle», de med en «revolusjonær ånd». Mange miljøvernere legger sitt håp i den bærekraftige kapitalismen, og mange av de utenlandske ekspertene mener at den nordiske modellen er et godt eksempel. Men det er den selvfølgelig ikke. Hvis hele verden levde som nordmenn, ville vi bruke tre og en halv planets ressurser. Den nordiske modellen er også påvirket av nyliberalismen innen EU. Bare tenk dyre strømpriser. Staten, som folkets representant, har ikke kontroll over krafta lenger, den blir solgt på europeiske børser til høystbydende. Økonomisk ulikhet er økende her som i andre land. Vi må derfor stille noen mer grunnleggende spørsmål om hva slags økonomi vi vil ha.   Hva er fremskritt? Derfor må vi spørre hva «fremskritt» egentlig betyr. For den norske kapitalismen er fremskritt ensbetydende med materiell vekst, ensbetydende med å tjene masse penger, spise importert mat, og å ha en fin bil, et stort hus med hage, og en hytte på Geilo. Slike materielle mål er grunnleggende ved den nordiske fremskrittsmodellen. Men det er nettopp denne type vekstøkonomi som har skapt mange av de problemene som i dag truer oss. Det er en grunnleggende svakhet i dagens materialisme. Den kan gi oss fysiske bekvemmeligheter, men ikke samhørighet, indre fred eller lykke. Heldigvis er det noen økonomer som har innsett dette, at den beste veksten og den mest bærekraftige er den menneskelige og den kulturelle veksten. Den slags vekst gir oss langvarige verdier og bruker få ressurser. Et slikt fokus er ikke lenger sentralt i den nordiske modellen.   Finanskapitalismens destruktive regninger En annen svakhet er at kapitalistøkonomene har prøvd å gjøre økonomi om til en ren matematisk vitenskap. De opererer i et teoretisk vakuum, noe som Karl Polanyi påpekte allerede på 40-tallet. I stedet må økonomien bli dirigert av samfunnet, vår kultur og vår grunnleggende livsfilosofi, ikke av en abstrakt matematisk teori. Når økonomien bare blir til et marked som i kapitalismen, da får alt en prislapp, alt blir til en vare. (Se f.eks. den norske økonomen Roman Eliassens bok: Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten, 2016) Samtidig har finanskapitalismen gjort økonomien om til et spekulativt spill. Dagens spekulative økonomi er en utvekst av denne ytterliggående markedsdyrkingen. Det har også skjedd i Norge, hvor de fleste er slaver til banker og jobb på grunn av stadig større gjeld, mens de rike bare blir rikere.   De innfløkte krisene Kapitalismen er basert på den egoistiske jakten på mer—mer penger, mer frihet til å tjene så mye du vil. Men også på friheten til å utnytte, friheten til å ha makt til å nekte andre mennesker sin rettferdige andel. Denne friheten blir ofte ignorert av høyresiden. De rettferdiggjør ganske enkelt utnyttelse og stor ulikhet i frihetens navn. Marx, og venstresiden generelt, har kritisert dette aspektet av kapitalismen, men har ennå ikke kommet med et reelt alternativ, siden sosialismen til nå har fungert som et materialistisk og ikke-økologisk system. Dermed står vi overfor disse store, innfløkte krisene. Det som ennå er igjen av den gode, gamle nordiske velferdsmodellen, og den europeiske økonomien generelt, fremstår ofte som et balansert alternativ til den aggressive kapitalismen i USA, men denne modellen er heller ikke bærekraftig. Derfor tror jeg at det blir mye verre før det blir bedre. Det er mulig, og ganske snart, at finanssektoren vil implodere i et stort krasj. Samtidig innser flere og flere, både til venstre og til høyre, disse grunnleggende problemene våre, og det er der håpet ligger.   En ny økonomisk filosofi Hovedproblemet vårt, som den britiske økonomen E.F. Schumacher stilte og svarte på allerede på

Verden trenger bærekraftige økonomiske ideer for å motvirke privatisering, konsentrasjon av rikdom på få hender, trusler mot miljøet og manglende respekt for demokratiske prinsipper som er uunngåelige konsekvenser av dagens markedsliberalistiske modell. Det er ikke nok bare å bremse dens innflytelse, slik progressive krefter etter beste evne prøver i dag. Man må ha et skikkelig alternativ – en antitese som holder, gjerne en videreføring av Marx om man vil – men den må være gjennomtenkt. Marx analyserte problemet og pekte på defektene. Vi skal være takknemlige for hans bidrag i så måte. Men han utarbeidet intet alternativ. Marxister har derfor presentert mange forskjellige fortolkninger og videreføringer av det de mente ville være logiske konsekvenser av hans tanker hvorav noen har gitt seg inhumane og groteske utslag. I andre tilfeller har Marx’ innflytelse resultert i løsninger som har vært veldig konstruktive, for eksempel i den nordiske modellen hvor hans ideer har spilt en viktig rolle hos de sosialister som var med på å utforme den. Vi i Nyorientering har en modell for en balansert og konstruktiv samfunnsøkonomi, som kan egne seg som en ramme for et stabilt og bærekraftig samfunn. Vi mener at den kan egne seg til å videreføre de beste sidene både av den nordiske modellen og andre positive samfunnsmodeller som har vært prøvd. Et av problemene i dag er at det ikke finnes en klar visjon. Så lenge man ikke har en overordnet visjon om hvordan samfunnet og økonomien skal innrettes, vil alle initiativ til syvende og sist tjene den nåværende samfunnsvisjonen om å stimulere de rike, sentralisere økonomisk makt og bygge ned velferdssamfunnet vårt sakte men sikkert. Alle progressive initiativ som er kommet de siste generasjonene, har endt opp med å bli assimilert og lagt døde av det markedsliberalistiske systemet vi har nå. Denne tendensen vil føre til det moderne samfunnets ruin dersom sirkelen ikke blir brutt. Vi i Nyorientering har en modell som tar tak i denne utfordringen og som etter vår mening egner seg som utgangspunkt for en diskusjon. Den er fleksibel, har mulighet til å tilpasses til enhver situasjon og viser hvilken retning man må arbeide mot. Grunnideen er at samfunnets økonomi må tredeles etter følgende prinsipper: Myndighetene må kontrollere sentrale økonomiske foretak som er for store eller for viktige til å delegeres til selskaper eller private. Offentlige foretak bør drives etter ikke profitt – ikke tap-prinsippet. Herunder har man finansvesen, infrastruktur, olje, energi, helse, skole, transport og andre Kooperativ sektor: Alle mellomstore foretak, egentlig hoveddelen av økonomien innen industri og foredling drives som kooperativer, dvs ansatte eier og driver foretakene og får både lønn og utbytte i henhold til innsats og andeler Private foretak: Små foretak inntil en viss størrelse kan drives privat. I tillegg er det nødvendig med planlegging av økonomien nedenfra og opp, fra regionalt til nasjonalt til overnasjonalt nivå. Slik vil man kunne ivareta de ressurser man har på beste måte slik de som bor i lokalområdet ser situasjonen. Det vil sikre en desentralisert økonomisk utvikling. Ettersom man kommer oppover fra regionalplanet vil planleggingsarbeidet av åpenbare grunner bestå mer av innbyrdes tilpasninger og koordinering enn opprinnelige planer. Slik kan man unngå feilplanlegging av type man har sett i sentrale planleggingssystemer. I forkant av planleggingen vil det være nødvendig å gi føringer og indikasjoner fra sentralt hold om hvilken retning den globale og nasjonale økonomien bør gå, som man kan diskutere i hvilken grad bør være bindende. Med slike rammer kan man stimulere både til felles anstrengelse, sunn konkurranse og økonomisk vekst bedre enn i dagens kapitalistiske system, dersom det er ro og stabilitet rundt det. Dette er også riktig innfallsvinkel for å redde miljøet og gjenopprette balanse. Bærekraft i forhold til fornybare ressurser og forskning på miljøvennlige løsninger vil kunne stimuleres av et system hvor profitt ikke styrer samfunnsutviklingen. Alle som er seriøse i forhold til å bevare velferdssamfunnet og stake ut veien videre er nødt til å tenke i disse baner. Selv om verdensøkonomien i dag fremtvinger helt andre økonomiske tilpasninger for å overleve, er det ingenting til hinder for at hvilket som helst parti i dag, så lenge de sier de vil bevare velferdssamfunnet, slik alle politiske partier fra høyre til venstre i Norge i dag gjør, kan ta stilling til disse prinsippene som et mål. Har man satt opp et mål eller visjon av denne typen vil det forplikte. Det vil representere et skritt i riktig retning. Folk generelt vil forstå at det er noe slikt som må til og da vil det bli vanskeligere for politikerne å tåkelegge slik de gjør nå.   Ole Morten Lyng Nyorientering

Framleis er den religiøse trua på frihandel dominerande blant norske og vestlege politikarar. I Stortingsmelding 29 (2014-2015), Globalisering og handel, får vi servert ei kritikklaus lovprising av frihandelen. Det same skjer i Civita-notat nr 2/2015, «Frihandel». Men begge saknar empirisk eller vitskapleg grunnlag for påstandane om frihandelens velsigningar, ved nøye lesing er alt basert på ugrunna utsegner, tru og direkte feil. For eksempel: «En internasjonal videreføring av åpenhet for kapital, varer og tjenester er helt avgjørende for å nå felles målsettinger om vekst og utvikling» (side 33).Men grunngjevinga kjem ikkje – empirien vantar! Eit døme på ein grunnleggjande feil ser vi på side 37 i stortingsmeldinga: «Historiske erfaringer viser at forsøk på industrialisering gjennom importsubstitusjon og proteksjonisme gir ineffektiv produksjon og svak økonomisk utvikling.» Dette tykkjer skrivaren er så viktig at det blir gjentatt ordrett på side 48. Da kan vi spørje oss, kva for historiske røynsler? Meldinga gir ikkje svar på det, naturleg nok, for faktum er at verda har opplevd kraftigare økonomiske vekstperiodar i tidlegare tiår, medan tollsatsane var høge.Det er nok å nemne perioden frå 1870-åra til første verdskrigen, og perioden 1945 til byrjinga av 70-åra, da forskjellige GATT-rundar hadde fått tollsatsane historisk låge.Ikkje uviktige land som USA og Tyskland industrialiserte innafor høge tollsatsar. USAs første finansminister, Alexander Hamilton,argumenterte for at sein industrialisering ikkje er muleg utan vernetoll. Den indisk-amerikanske økonomen Ravi Batra(The MythofFree Trade, New York 1993) og våre eigne Erik Reinert (Global Økonomi, hvordan de rike ble rike og hvorfor fattige blir fattigere (2004) og Rune Skarstein (Økonomi på en annen måte, 2008) har forska på desse problema.Batra var sjølv ein svoren tilhengjar av frihandel. Men i motsetnad til hovudstrømsøkonomane ønska han å teste hypotesane vitskapleg på den amerikanske økonomien, og Batra kom fram til heilt motsette konklusjonar. Batra viser til at reallønna har sokke kraftig i USA sia 1973. Reallønna til industriarbeidarane var i 1993 nede på nivået til byrjinga av 1960-åra, reallønna til dei butikktilsette var falle heilt ned til 1939-nivå. Dette fell samtidig med at delen til utrikshandelen av den amerikanske økonomien fekk eit solid take-off i 1973. Historisk sett har USA aldri vore ein frihandelsnasjon, oftast har tollsatsane liggepå rundt 40 og 50 % og dermed avgrensa delen av utrikshandelens til landets økonomi. Batra: «Den perioden som Amerika hadde sine høgste tollratar, .. var også den som landet hadde sin største økonomiske suksess.» Tilsvarande har vi sett i Europa. Da Tyskland, Frankrike og Italia utover i 1870- og 1880-åra ga blaffen i det mektigaste landet, Storbritannia, sin politikk for frihandel, så innførte desse landa vernetollar og fekk endeleg sine industrielle «take-off». Storbritannia var allereie industrialisert og hadde mest å tene på tollfridomen. Dette forholdet peiker Reinert og Skarstein på òg i sine studiar. Norge var den flinkaste guten i engelsk-klassen (lèt det kjent?) og innførte vernetollar først i 1897 og seinare. Batra fortel om skrivemaskin-produsenten Smith-Corona, som i august 1992 kunngjorde flyttinga av sin skrivemaskin-fabrikk frå New York til Tijuana, Mexico, og oppseiinga av 875 amerikanske arbeidarar samtidig. Grunngjevinga selskapet ga, var klassisk; dei meksikanske arbeidarane ville ta langt lægre lønn. Sett at selskapet måtte betala ein klekkeleg toll for å importere sine skrivemaskiner til USA, ville dei da flytte fabrikken sin til Mexico? – Den verkelege årsaka bak slike fabrikk-flyttingar og følgjande reallønns-nedgang er frihandel, inkje anna. Stortingsmeldinga vedgår også (side 39-40): «Generelt har fordelingen av inntekt i de fleste OECD-land blitt betydelig forskjøvetfra arbeidskraft til kapital de siste 20 årene … Mange land opplever stagnerende realinntektsvekst for store deler av befolkningen, samtidig som høykvalifisert arbeidskraft og kapitalsterke deler av befolkningenøker sin andel av den økonomiske potten.» Kronargumentet til frihandelsapostlane er Ricardos teori om komparative fortrinn (1818). Den går kort ut på at alle gjer «det dei er best på». «Byens beste advokat» skriv tilfeldigvis betre enn sekretæren sin på maskin. Likevel bør advokaten konsentrere sin dyrebare tid om det han beherskar aller best, nemleg jus, og overlata maskinskrivinga til sekretæren. Advokatens komparative fortrinn er størst i jus, medan sekretæren har eit relativt komparativt fortrinn i maskinskriving. Så òg med nasjonar, skreiv David Ricardo. Dette høyrest logisk ut, og våre blåruss og unge politikarar, på Civita-kurs av Rotevatn-typen, har tidleg sett lyset og trykt teorien til sine bryst. Men teorien har nokre viktige premissar som i dag er heilt forandra. Tidleg på 1800-talet var det vanskeleg å flytte kapital over landegrensene, for ikkje å tala om arbeidskraft. Dessutan var langvegs transport tungvint og dyrt. I dag er stoda den at dersom eit land har absolutte fordelar på mange område, så kan ein relativ komparativ fordel for eit anna land hjelpe lite. Kapital vil uansett vandre dit produksjonskostnadene, det vil seie lønningane og miljøkrava, er lågast, og arbeidskraft kan skaffast frå skaren av dei arbeidslause. På dette trinnet burde dei fleste sjå den vonde sirkelen av stadig lægre lønningar, dårlegare kjøpekraft og etterspurnad, med enda fleire oppseiingar og høgre arbeidsløyse som resultat. (Både Skarstein og Reinert gir ein djuparekritikk av Ricardos teori i  bøkene nemnde ovafor.) Langvegs handel er for det første ein hovudforureinar på kloden, og svært energi-krevjande. (Dette forsto sveitsarane da dei stemte nei til EØS-avtala, dei ville ikkje ha tungtransporten over Alpane.) Ukontrollert frihandel betyr utflagging av arbeidsplassar til lågtløns-land, og alle blir fattigare som resultat. Frihandel betyr arbeidsløyse og underbetalte, skremte lønnsmottakarar, kua av utflaggingstrusselen. Med i biletet høyrer også den parallelle teorien, nemleg Ricardos jernlov om lønningar. Den går ut på at følgjene av dette frihandelssystemet vil bli at lønningane til arbeidarane ubønhøyrleg vil pressast ned mot det absolutte minimum, akkurat nok til å halde oppe livet og sikre etterslekta; «reproduksjonen av arbeidskraft». Undrast på om «jernlova» blir dosert på Civita-kursa? Knepet som frihandelsapostlane oftast bruker, er å blande i hop vanleg, sunn handel med heilt ukontrollert frihandel, og så ta føremonane frå vanleg, historisk handel til fordel for frihandel. Samtidig blir kritikarane framstilt som isolasjonistiske, som knapt vil ha handel i det heile tatt. Og folk vert forvirra og forført. Vi treng rett og slett nye, rettvise køyrereglar for verdshandelen, nettopp for å hindre