Av Roar Bjønnes,
forfatter av bøker om økonomi og Yogaens historie
[Red. merknad: Denne artikkelen sto som kronikk i Klassekampen i 2013, men har fremdeles gyldighet i lys av De grønnes framgang i Norge, og Klaus Schwabs The Great Reset.]
Den klassiske kapitalismen bygger på Adam Smiths ide om at selviske behov fører til en skapertrang som er bra for samfunnet: privat initiativ, handel, markedsføring, spesialisering, økt produksjon, effektivitet og til slutt mere rikdom—for alle.
Det Smith ikke forutså, var at en økonomi som bygger på myten om evig vekst i en verden med begrensede ressurser, blir en ubalansert økonomi. Den fører til økonomisk ulikhet, monopolisering, imperialisme, og utbytting. Kapitalismens industrielle og teknologiske revolusjoner har derfor skapt en klode med to halvdeler—en rik og en fattig.
Det var dette økonomiske skillet mellom folk og kapitaleiere som gav Marx ideen om at det var folket, ikke individet, som hadde rett til å eie samfunnets goder. Men Marx var enig med Smith om at det var menneskets hender, ved å forvalte og utbytte naturens råvarer, som skapte økonomisk verdi. Slik inspirerte de begge den materialistiske vekstøkonomien.
Den britiske økonomen E. F. Schumacher forstod dette. Han påpekte allerede på 70-tallet at våre etiske og filosofiske synspunkter har store politiske og økonomiske konsekvenser. Det er veksttvangen og økonomiens adskillelse fra økologien, skrev han, som er de to viktigste grunnene til at vi har økonomiske og økologiske kriser. Denne innsikten er de grønnes viktigste bidrag.
Jeg er enig med Rasmus Hansson i Miljøpartiet De Grønne, som skrev en gang i en kronikk i Klassekampen at ”økologien må legge rammene for økonomien, ikke omvendt.” Jeg er også enig i at grønne verdier er viktige for Norges, Europas og verdens fremtid. Men de grønne tar feil på at en kapitalisme med et grønt ansikt kan redde oss.
Å reformere kapitalismen er ikke en praktisk strategi. Historien har vist at en økonomi bygget på grådighet ikke skaper global økonomisk rettferd og økologisk balanse. All kapitalistisk reformteori, fra John Maynard Keynes til nyliberalismen, har forgjeves forsøkt å bortforklare vekstkapitalismens falske grunnprinsipper.
Hansson mener også at vi må ”bygge videre på det beste ved dagens markedsøkonomi.” Slike grønne slagord er ikke effektive nok som systemkritikk. De gir bare de multinasjonale kapitalkreftene mer tid til å fortsette med sine grønnvaskede løgner.
Den amerikanske storbedriften Wal-Mart—beryktet for å underbetale arbeiderne og å ødelegge lokaløkonomien—har blitt den grønne kapitalismens yndling i USA. Butikkjeden har nemlig begynt å selge økologiske matvarer og å benytte solpaneler på taket. Slike overfladiske tiltak avslører derimot ikke kapitalismens myter: vekst og profitt til evig tid.
Grønne verdier og livstil er heller ikke nok. Økt bruk av økologisk mat og solpaneler er positivt, men grønn livsstil kan ikke i seg selv bygge en mer bærekraftig økonomi. Siden grønne verdier ble populære, har verdensøkonomien, totalt sett, bare blitt mindre grønn.
Shell støtter også nå opp om grønne verdier. Konsernet har lært at PR om en tredelt bunnlinje—profitt, økologi og samfunn—i realiteten bare øker profitten. Slik vil kapitalens spekulanter og eiere fortsette med forurensingen og alltid ligge et strategisk skritt foran de grønne reform-politikerne.
Systemkritikken min er derfor følgende: Vi trenger økonomisk restrukturering, ikke reform. Grønnvaskede kampanjer fra Shell og Wal-Mart er ikke en fremtid å satse på. Jeg oppfordrer derfor både grønne og røde miljøforkjempere om å støtte opp om følgende prinsipper:
Naturen har to verdier: Egenverdi og nytteverdi. Den nye økonomien må erkjenne at naturen er vår viktigste ressurs. Noen ganger tjener naturen oss best som uberørt natur, andre ganger innen en økologisk-økonomisk ramme. Staten, ikke private interesser, må sette disse rammene.
Inntektsgrenser: Kapitalismens grunnleggende selvmotsigelse er at grådighet er bra for økonomien. Uten å effektivt bremse grådigheten med en justerbar høyestelønn kan vi ikke få en balansert økonomi.
Behovsøkonomi, ikke vekstøkonomi: Økonomien må restruktureres slik at folks reelle behov, ikke kunstige behov for mest mulig profitt, styrer økonomiens fremvekst.
Økt kooperativ økonomi: Norges blandingsøkonomi må restruktureres ved å redusere privateide interesser. Store, privateide bedrifter må omgjøres til selvstyrte kooperativer, mens de små, slik som restauranter, butikker og gårdsbruk, kan forbli på private hender.
Økonomisk demokrati: Politisk demokrati er viktig, men økonomisk demokrati er viktigere. Da får lokale folks behov, ikke storkapitalens, styre økonomien. Et virkelig økonomisk demokrati kan best fungere hvis økonomien er tredelt i statlige, kooperative og private bedrifter. En slik tredeling vil kontrollere vekstøkonomien.
Desentralisering og selvforsyning: Uten en sterk, lokal økonomi, bygget på selvforsyning, kan vi ikke skape en miljøvennlig, demokratisk økonomi. Derfor er desentralisering hovedmålet med en restrukturert, grønn økonomi.
Ny frihandel: Kun frihandel mellom land med lik økonomisk utvikling og ved eksport og import av ferdigvarer. Slik kan alle land bli mer selvforsynte og fattige land få tid til å industrialisere seg.
Grønn kapitalisme er en selvmotsigelse. Å reformere dagens markedsøkonomi med grønne verdier gjør bare kapitalkreftene enda smartere og sterkere. Det vi trenger er en ny økonomisk struktur som i seg selv er økologisk, kooperativ og kreativ. En slik økonomi fungerer som naturen selv, i et kretsløp mellom mennesker, kultur, industri og natur. En slik økonomi forstår at målet med økonomien ikke er evig vekst, men langvarig livskvalitet.
Roar Bjønnes er grunnlegger av Systems Change Alliance og forfatter av bøkene Principles of a Balanced Economy og Growing a New Economy. Hjemmesiden hans: systemschangealliance.org
