Latinamerikansk soya i norsk landbruk – hvilken rolle spiller soya i verdenshandelen – Intervju med Luis Rojas Soya er en av de viktigste bestanddelene i det globale samfunnets plan for å ernære verden. Man finner soya overalt i dagens matprodukter, alt fra sjokolade til babymat, kjøttfarse og iskrem. Soya er også hovedingrediensen i kraftfôret våre husdyr blir fødd opp med. Nærmere 50% av fôret til kveg og 100 % til fiskeoppdrett, gris og kyllinger er kraftfôr. Norsk landbruk er i dag helt avhengig av soya i kraftfôrproduksjon. En gang i måneden kommer et skip til DENOFA i Fredrikstad fra Brasil med kraftfôrsoya for å tilfredsstille behovet i norsk landbruk. Myndighetene insisterer på at det kommer bare fra utvalgte produsenter i Mato Grosso, Brasil, og er underlagt norske krav til sprøytemiddelinnhold. De sier det kommer i forseglede containere og ikke er dyrket på mark som har vært gjenstand for avskoging siden 2004. Heller ikke er den genmodifisert ifølge myndighetene. Videre sier de at importen er en midlertidig ordning, mens man forsker på lokale alternativer, for eksempel basert på tang og tare. Til tross for at norsk kraftfôrsoya er «ren», er det påvist uheldige konsekvenser av å spise melk og kjøtt av kraftfôroppdrettede dyr. En av dem er at den høye andelen av den gunstige fettsyren omega 3 blir redusert og erstattet med den mindre gunstige omega 6. Det er bra at man søker etter lokale alternativer, for det er ikke til å komme fra atdet er uheldig å basere landbruket vårt på import fra den andre siden av kloden. Transporten av soya fra Brasil til Norge strider imot alle prinsipper om klimaendringer og miljøbeskyttelse. Dessuten ersoya det viktigste produktet i internasjonale monokulturer (ensidig dyrking av én vekst over store arealer).Monokulturer ødelegger og utarmer jordsmonnet. Slik global matvarepolitikk er lagt opp, ødelegger den også det økonomiske grunnlaget for småbøndene. Selv om de «norske» soyabøndene i Mato Grosso angivelig ikke representerer normalen i internasjonal matproduksjon, fremstår soyaindustrien ellers, i samfunnet rundt, nærmest i samme liga som narkokartellene og våpenhandlerne. I juli 2016 var jeg i Paraguay, rett over grensen fra Mato Grosso. Der fikk jeg et intervju med Luis Rojas, leder av BASEIS (Base Investigaciones Sociales,) et samfunnsforskningsinstitutt som tar for seg situasjonen i Paraguay og Latin-Amerika. Han forklarte hvordan matvaregigantene opererer over landegrensene og innretter seg for å unngå kontroll, maksimere profitt og lansere nye metoder for å omgå lokale restriksjoner. Deres virksomhetfører til at små matproduserende bønder blir tvunget til å selge seg ut og ender opp i slumområder i byene eller som billig arbeidskraft under miserable og uverdige forhold for de store produsentene, utsatt for helserisiko på grunn av den intensive sprøytingen. Dersom Norge har funnet fram til noen isolerte produsenter som ikke er underlagt de store, er soyaindustrien likevel en del av det store bildet. TPP/TTIP er nettopp en legalisering av denne måten å drive business på. Soyaproduksjonen er et globalt foretak. I tillegg til Sør-Amerika er også USA, Kina og India storprodusenter av soya. Soya, i tillegg til mais og bomull, er gjenstand for genmanipulasjon samt intensiv og stadig mer aggressiv sprøyting. Hele denne næringen er en fortsettelse av 60-årenes grønne revolusjon, hvor man skulle perfeksjonere hvete som produkt, dyrke det i stor skala og dermed løse verdens ernæringsproblem. Fokuset har siden 80-tallet etter hvert gått over på soya. I dag er soya- (og mais-) produksjon to av de viktigste internasjonale basisvarene. Satsing på monokulturer og storskaladrift er et feilspor og vil ikke løse verdens ernæringsutfordringer på sikt. Befolkningen er i ferd med å forgå av stadig sterkere cocktailer av miljøgifter. Miljøet er i ferd med å ødelegges på grunn av utarming av jorda og giftutslipp. Paraguay, nabolandet til Brasil, inneklemt mellom Brasil og Argentina, midt i kontinentet og uten tilgang til havet illustrerer denne tendensen. Landet har lenge vært gjenstand for intensiv utbytting – helt siden landet ble totalt ødelagt og overkjørt av nabolandene i trippelalliansekrigen i 1860-årene. Før dette var landet et eksempel på selvberging, sosial rettferdighet og økonomisk vekst – og på kollisjonskurs med den tids verdensmakt, England, og deres agenter i de korrupte regimene i Argentina og Brasil,fordi de lyktes på egen hånd. Etter denne krigen var Paraguay knust, mesteparten av befolkningen, derunder nesten alle menn og gutter,var drept.Landet var fritt vilt for utenlandske interesser. USA, nylig ute av borgerkrigen og i oppadgående utvikling, reddet landet fra å bli annektert av naboene og la derved også grunnen for sitt eget engasjement i landet, som har fortsatt til dags dato. BASEIS, som Luis Rojas er leder for, får sine midler gjennom internasjonale hjelpeorganisasjoner, bl. a. NORAD og SIDA, (Sveriges motstykke til NORAD). Dette instituttet har innhentet informasjon fra alle deler av det paraguayske samfunnet i særdeleshet og det latinamerikanske samfunnet i alminnelighet. De forsker på soyaproduksjon, kjøtteksport, genmanipulering, sprøyting, sosiale og helsemessige konsekvenser og miljø. De arbeider under vanskelige forhold, hvor informasjon og statistikk enten ikke er tilgjengelig på grunn av et uorganisert og uoversiktlig system,eller hvor tilgangen møter motstand fra storselskapene. De store selskapene ønsker ikke å gi ut informasjon om sin drift og rutiner. «Joda, Norge har et mer eller mindre fungerende velferdssystem –fremdeles -sannsynligvis blant de beste i verden, selv om det er sterke krefter i sving for å bryte det ned. Det var møysommelig bygget opp etter 2. verdenskrig og vi håper jo det beste, men vi er bekymret» Det var min kommentar på hans spørsmål om Norge. Alle oppegående mennesker her nede er interessert i den skandinaviske modellen.Men jeg må komme i gang med intervjuet: «Kan du forklare litt om Paraguays rolle i den globale soyaproduksjonen?» Paraguay er i praksis en koloni under de multinasjonale selskapene «Paraguay har vært og er et ekstremt avregulert samfunn. Det er det minst beskyttede og åpneste landet i Sør-Amerika. Landet er helt i de multinasjonale selskapenes vold. Det gir seg utslag i at det er nesten 100% eksport (av soya) og ditto import (av ferdigvarer).Soya er det desidert viktigste produktet i landet. All soya som dyrkes i Paraguay går til Brasil,Argentina, Uruguay og
Tilslørte bondepiker
Før vi veit kor vi skal, må vi vite kor vi er. Her byrjar problema i debatten om det norske jordbruket. Legitimiteten til det norske jordbruket står og fell på at landbrukspolitikken er av allmenn interesse. Likevel har han ord på seg for å vere vanskeleg, utilgjengeleg og for spesielt interesserte. Kvifor har det blitt slik? Og kor står norsk jordbruk eigentleg – i dag? Kan jordbrukspolitikken endrast? Sjeldan har interessa for norsk jordbruk og jordbrukspolitikk vore større enn i dag. Samstundes dreg debatten i alle retningar, ofte med (u)føreseielege konklusjonar utan forankring i kunnskap og faktiske realitetar. Når debatten manglar forankring, får vi heller inga felles forståing av verkelegheita. Resultatet er ei oppblomstring av mytar, mistydingar og stereotype oppfatningar om kva jordbruket er, treng og skal vere. Myteskaparane Kven er så desse myteskaparane? Og kva slags mytar er det som blir skapte? Media bygger opp under stereotype haldningar og reproduserer gamle førestillingar om jordbruket på sin måte. Både meiningar og førestillingar om norske matprisar er eit viktig omdreiingspunkt i matdebatten i norske medium – som ofte konkluderer med at norske bønder er kostbare, ineffektive og har sugerøyr ned i statskassa. Nordmenn på grensehandel i Sverige i påskeveka var tema i Aftenposten 17. april i år. Direktør Thomas Angell i hovudorganisasjonen Virke meinte det var tid for å diskutere matprisane: «Vi trenger virkelig en politikk som gir mindre forskjeller. Vi må se på norske avgifter, importvernet som gir kunstig høye matpriser og resten av landbrukspolitikken.» Samanlikning av matprisar over landegrensene er ei populær, men ofte vanskeleg øving. «Er nordmenn dumme som spiser verdens dyreste Big Mac?» Forbrukerinspektørene (NRK 27.07.10) stilte dette spørsmålet då dei presenterte den årlege Big Mac-indeksen, som viste at ein Big Mac, altså ein hamburgar, kostar meir i Noreg enn i dei fleste andre land. Samanhengen mellom kostnadsnivå og prisnivå blei derimot ikkje tematisert i programmet. At maten blir stadig billegare, eller at fallet på råvareprisane gjer bøndene stadig fattigare, blei heller ikkje teke med i likninga. At norske matkonsumentar brukar knapt 10 % av inntekta si på mat, men nær 30 % på bustad, var heller ikkje relevant for inspektørane i NRK. Jordbruket sine medlemsblad interesserer seg ofte for såkalla gladsaker. «Fornøyd med nøkkelferdig robotfjøs» kunne magasinet Norsk Landbruk melde i ein reportasje 7.3.14. Ressursgrunnlag og bruksstruktur les vi sjeldan om. Eller om mangelfull lønsemd og aukande gjeld. Kvifor er det så viktig for jordbruksjournalistikken å fortelje kor flinke bønder er til å effektivisere og rasjonalisere? Dess meir matproduksjonen blir fråkopla ressursgrunnlaget, dess meir intenst blir salet av den idylliserte landsbygda. Førestillinga om jordbruk er både «ekte», «reint» og ikkje minst «norsk». Stølsidyll, kyr på fjellbeite og lukkelege bønder er innpakkinga når norsk jordbruk skal møte kundane sine. Idyllen finn vi i reiselivsmagasina, i reklamane på TV eller som del av merkevarebygginga i regionane. I oksemagasinet til avlsselskapet Geno blir avlsoksar photoshoppa inn i frisk natur. At dei same oksane sjeldan og aldri er i nærleiken av norsk fauna – eller at dei til dagleg står på hard betong, finst det ingen bilete av. Framstillinga av merkevareprosjekt som til dømes «Nyt Norge» skaper eit bestemt inntrykk av ein norsk jordbruksidyll. Norsk jordbruk åleine er basert på norsk ressursar, blir det hevda, men sanninga er ei anna: Gjennomsnittsalderen på Tine sine mjølkekyr er i dag om lag fire år før dei går ut av produksjonen. Den intensive mjølkeproduksjonen og krava til høg mjølkemengde gjer at om lag 45 % av fôret til kyrne er kraftfôr, der ein stadig større del av kraftfôrråvarene er produsert i andre land. Beite utgjer berre 10 % av den samla fôrmengda. Er merkevarebygginga oppteken av desse utviklingstrekka når dei formidlar tilstanden i norsk matproduksjon? Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug seier i VG 25.2.14 at framsnakking er det viktigaste middelet for å lokke fleire unge inn i næringa – nøyaktig det same som tidlegare landbruksminister og no leiar i Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum uttala i fyrste tala si som landbruksminister (Dagligvarehandelen 40/2012). Men er det verkeleg framsnakking som er løysinga for jordbruket i framtida? Dette er til å bli sliten av. Kor skal ein byrje? Suksess eller særinteresse? Grovt sagt er det to hovudforteljingar om norsk jordbruk: Den eine er at norsk jordbruk er ein suksess. Sentrale stikkord er vellukka jordbruksforhandlingar, innovative samvirke, naudsynte statlege overføringar og tollvern, stor grad av sjølvforsyning, levande bygder og rein norsk mat. Bak desse forteljingane står dei som er ansvarlege for jordbrukspolitikken: Landbruks- og matdepartementet, Norges Bondelag, Senterpartiet, Norsk Landbrukssamvirke – med støttespelarar i Nationen, Nyt Norge-kampanjen – og nokre til. Den andre versjonen er forteljinga om norsk jordbruk som ei særinteresse: ein sektor som har skapt den dyraste maten i verda, skyhøge tollmurar, ineffektive bønder og eit tungrodd byråkrati. Bak denne forteljinga står Dagens Næringsliv og redaktør Trygve Hegnar, Høgre, Unge Venstre, FrP, tankesmia Civita, REMA-Reitan, NHO og andre prinsippfaste tilhengarar av frihandel sentralt. Felles for båe – både dei som forfektar jordbruket som ein suksess, og dei som hevdar at det representerer ei tungrodd særinteresse – står forteljinga om norsk jordbruk som ein motreaksjon, som kjerringa mot straumen. Utviklinga i jordbruket skjer trass i jordbrukspolitikken – ikkje på grunn av han, hevdar dei båe. Men debatten er prega av tilsløringar. Eit døme: Tidlegare landbruksminister Lars Peder Brekk (Senterpartiet) skreiv i eit lesarinnlegg i Bergens Tidende at formålet med verkemidla i jordbrukspolitikken var å bremse strukturutvikling og sentralisering (BT 28.5.10). Det er denne politikken Dagens Næringsliv vil til livs når dei angrip Senterpartiet på leiarplass: «Partiet er grenseløst når det gjelder å bruke penger på jordbruk og distriktene. Målet har vært å opprettholde gårsdagens bosettingsmønster og sysselsetting i jordbruket». (DN 2.9.11). Men kva bygger utspela og påstandane eigentleg på? Kva veit Dagens Næringsliv om samanhengane i jordbrukspolitikken og drivkreftene i jordbruksavtalesystemet? Og er det riktig som tidlegare minister Brekk skriv, at formålet med jordbrukspolitikken er å bremse utviklinga? Uavhengig av korleis jordbrukspolitikken faktisk ser ut, passar ideen om jordbrukspolitikk som ein motreaksjon både for jordbruket sine tilhengarar og motstandarar: Overføringane til jordbruket og