TA KONTAKT

Norge undergraver alles sikkerhet

  • Sikkerhet
  • 23. november 2016

Norsk sikkerhetspolitikk har vært tuftet på å være på lag med verdens ledende stormakt, først Storbritannia, deretter USA. Dette har vært så bestemmende at til og med FN og folkeretten er tilsidesatt til fordel for Norges militære allianse. De mest påtakelige tilfellene var da Norge uten FN-mandat deltok i bombingen av Jugoslavia våren 1999, dernest i Operation Enduring Freedom mot Afghanistan i 2001. Annen mer subtil undertrykking av folkeretten har vært Norges uvilje mot å fremme aggresjonsforbrytelsen som en del av folkeretten, og støtten til doktrinen Responsibility to protect. Uviljen utgjør et symbolsk vern av vår statsminister, utenriksminister og forsvarsminister som begikk aggresjonsforbrytelsen mot Jugoslavia og Afghanistan,[1] mens støtten til doktrinen rettferdiggjør tentativt krigen mot Jugoslavia. Uviljen mot aggresjonsforbrytelsen og viljen for Reponsibility to protect uttrykker ikke bare etteraping av vår stormaktsmentor. Denne artikkelen viser at foruten de forferdelige konsekvensene av vår krigføring er Norges posisjoner stikk i strid med nasjonens sikkerhetsinteresse.

Dødelig sikkerhetspolitikk

Fordelene av å være på lag med verdens fremste stormakt har vært mange. Vi vant andre verdenskrig. Vi vant den kalde krigen med tilhørende økonomiske fordeler underveis. Våre ledere med tette bånd til USA har imidlertid gjort Norge til gjenstand for manipulasjon slik som massiv undertrykking av nordmenn til venstre for Arbeiderpartiet.[2] USA henter inn all ønskelig informasjon fra norsk territorium,[3] inklusivt Dronning Mauds land.[4] Dette har svekket forholdet til Russland og gjør at USA overvåker nordmenn.[5] Langt verre er at vi er på lag med de tre stormaktene som oftest går til krig, som villig har brukt eller bruker krig som en forlengelse av deres utenrikspolitikk. Foruten at resultatet av denne utenrikspolitikken er gjennomhulling, sprenging og lemlesting av flere hundre tusen mennesker, bruker vi vår dominante posisjon til å beskytte oss fra å innse at det er vi som er den utløsende årsaken til drapene som utspilles. De tre stormaktene er USA, Frankrike og Storbritannia. Alle er vetomakter i FN. I tillegg er vi på lag med Tyrkia som under ledelse av Recep Tayyip Erdogan stiller seg over folkeretten. Tyrkia uttrykker stormaktsambisjoner slik som å gå inn i Irak med militære styrker uten tillatelse.[6] Norge er på lag med fire av verdens stater med minst respekt for folkeretten, både hva gjelder å gå til krig (jus ad bellum) og under krig (jus in bello). I den senere tiden vil det ad bellum for USA og Storbritannias del være nok å peke på Jugoslavia, Afghanistan og Irak. In bello kan Diego Garcia (USA), Guantanamo (USA/Cuba), Salt Pit/Bagram (Afghanistan), Pristina (Kosovo/Serbia), Szymany (Polen) og Abu Graib (Irak) tjene som eksempler. Dette er fangeleire med skjult virksomhet (black sites) hvor tilfangetatte holdes hemmelig og tortureres. De nevnte europeiske leirene skal nå være nedlagte. For Frankrikes del kan det eksempelvis vises til invasjonen i Elfenbenskysten i 2002 og Mali i 2012 som begge var uten FN-mandat. Forbrytelsene ble ved begge tilfellene rettet opp ved at FN ga Frankrike mandat i ettertid.[7]

Disse folkerettsbruddene undergraver Norges sikkerhet som utelukkende er basert på at Nato består. Om Nato i fremtiden skulle splittes, kan Norge bli tvunget til å velge side i en eskalerende konflikt med ukjent utfall – til og med uten forsvar fordi Nato hindrer selvstendige nasjonale forsvar for å styrke avhengighet og samhold. Mangel på selvstendige nasjonale forsvar er resultatet av Natos doktrineproduksjon. År 2002 innebar et skifte til en strømlinjet kommandostruktur med fokus på innsatsstyrker som kan settes inn på kort tid, Nato Response Force. Nato er omformet til felles militære styrker der mindre stater har sine nisje-bidrag. Doktrineproduksjonen har slått an ‘fordi kostnadene holdes relativt lave på grunn av det forholdsvis lave antallet soldater’.[8] I samsvar med doktrinen blir nye medlemsstater utsatt for press til å kjøpe nye kampfly.[9] Etter å ha oppfylt sin nisje er det ikke lenger budsjett til et selvstendig forsvar. Kun stormaktene har nasjonale forsvar. Uten selvstendig forsvar mens stormaktene beholder det gjør fallhøyden desto større når Nato splittes. Enkelte splittelser vil være mindre truende slik som Tyrkia mot røkla, andre kan være dramatiske slik som en splittelse mellom Storbritannia, Frankrike, Tyskland eller USA. Hvilken trygghet gjenstår når disse egenrådige statene står mot hverandre, statene med minst respekt for folkeretten? Kan Norge da hvile seg på folkeretten?

Det verste er uansett menneskene som undertrykkes og drepes som følge av politikken til være allierte. Det gjelder ofrene i Jugoslavia, i Afghanistan, i Libya. Nato var også et springbrett for samarbeid og tragedie i Irak, og er det i Syria som det siste i rekken.[10] Menneskene i Irak, de fleste barn, led en overdødelighet på et ukjent antall ganger 100 000 – i mangel av nødvendig medisinsk hjelp på grunn av ‘food for oil’-sanksjonene.[11] Hvor mange mennesker som er drept av våre kriger i Afghanistan, Irak og Libya, er ukjent – delvis fordi vi har liten interesse av å telle og delvis fordi de nasjonale spesialstyrkene som vi har trent opp, ikke oppgir tall.[12] Og dersom de drepte telles, telles de som stridende så lenge de er menn under en viss alder.[13] Antall massakrerte sivile på flukt og soldater på retrett mot Iraks grenser i starten på Gulfkrig-II ble ikke telt.[14] Antall drepte flyktninger og fremmedarbeidere i Libya forblir antagelser. Bakkestyrkene fikk luftstøtte til tross for at Nato-statene visste fra dag én at bakkestyrkene drepte mørkhudede for fote.[15] Krigen ble den sedvanlige tragedien: titusener på titusener drepte under krigen og en destabilisert stat etter krigen. Dette gjelder for alle krigene til USA. Alltid flere drepte. Alltid destabilisert stat.[16] Dette vil også gjelde for neste krig. Norges og våre alliertes ledende militære posisjon og tilnærmet fravær av gjengjeldelse gjør at tilbakemeldingene på vår maktmisbruk fortapes. Uten å måtte forholde oss til følgene av våre kriger fortsetter maktmisbruken. Tragediene av norsk sikkerhetspolitikk er så fremmede for oss at vi som nasjon ikke føler på dem. Menneskene vi og våre allierte dreper, lemlester og torturerer. Menneskene uten ansikt. De som ikke når våre medier. Familien i Afghanistan som ble sprengt i filler i sitt hjem av dronebombing, basert på mistanke om at det bodde en motstandsmann i huset, eller en opposisjonell – kanskje en imam, en eldre eller en lærer som var uttalt kritisk til vår okkupasjon. USA sitt droneprogram med såkalt ‘targeted killing’ hadde fram til høsten 2014 drept 1147 mennesker i et forsøk på å ta ut 41 personer.[17] Kanskje bidro Norge med etterretning.[18] Dømt til døden for å bo der vi trodde vår mistenkte motstandsmann oppholdt seg. Og kvaliteten på mistanken? Den er like dårlig som etterretningen.[19] Ingen uavhengig instans dømmer før rakettene fyres av mot målet. Feilprosenten er skyhøy: Begrenset tilstedeværelse og utilgjengelige taktiske bevis eller rivaler som angir hverandre, masseovervåkning som finner alt og ingenting, etnosentriske teorier som ikke blir prøvd av andres blikk. Vi stopper ikke fordi vi ser ikke bildene av de sundrevne kroppene, heller ikke de uskyldiges kropper, de mindreårige. Sønnene. Døtrene. Eller barna som står og ser på sin nylig drepte mor, skamfert til det ugjenkjennelig. Deres lidelser er usanselige. Sorgen deres når ingen. Vi fortsetter. Vår utenrikspolitikk. Mot mennesker som aldri har gjort oss vondt. Med evig tilførsel av berettiget hat blir Norge et farlig sted å bo den dagen harmen og deres bærere når hit. For vi kan ikke drepe alle som protesterer mot okkupasjon slik våre nærmeste allierte har gjort før i Tasmania og Nord-Amerika.

Alternativet: Folkeretten

Det beste alternativet til Nato er en sikkerhetspolitikk basert på FN og folkeretten. Sett bort fra Nato og miserene til våre allierte stormakter har folkeretten gjort store framskritt. Et svært viktig skritt var Kellogg-Briand-pakten[20] av 1928 som i artikkel 1 forbyr stater å gå til krig, mens artikkel 2 knesatte:

‘Fastsettingen eller løsningen av alle uoverensstemmelser eller konflikter av hvilket som helst slag eller hvilket som helst opphav de måtte være, som kan oppstå mellom [de kontraherende partene], skal aldri bli oppfulgt annet enn med fredelige midler.’[21]

Dette tjente som modell for FN-pakten. Alle medlemmer ‘skal bilegge internasjonale tvister med fredelige midler’ (art. 2.3), ‘avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territorielle integritet eller politiske uavhengighet’ (art. 2.4) og etterleve suverenitetsprinsippet (art. 2.1 & 2.7), jf. prinsippet om ‘alle medlemmers suverene likhet’ (art. 2.1).

Det neste viktige skrittet i folkeretten var Nürnberg-pakten av 1945 for Det Internasjonale Militære Tribunalet som ble benyttet til å dømme nazistiske ledere for å ha gått til krig (aggresjonsforbrytelsen). Et neste viktig skritt kom i 1986. International Court of Justice holdt USA ansvarlig for å ha krenket Nicaraguas suverenitet ved en rekke militære angrep gjennom 1983-84, ved å minelegge dets farvann og ved å støtte opp om Contras. Dette var domstolens første avgjørelse om plikten til ‘ikke å bruke væpnet makt mot en annen stat, ikke å intervenere i dets indre anliggende, ikke å bryte dets suverenitet’.[22] Deretter kom International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia (1993) og International Criminal Tribunal for Rwanda (1994) som tjente som modeller for Roma-statuttene (1998) til Den internasjonale straffedomstolen. Statuttene ble satt ut i livet 2002. 123 stater, men ikke USA, er medlem.[23] Straffedomstolen har mandat til å etterforske, straffeforfølge og dømme politiske og militære ledere for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. I 2010 ble også det rettslige grunnlaget for å straffe aggresjonsforbrytelsen inkorporert. Forbrytelsen er forventet satt i virke 2017.[24] Aggresjonsforbrytelsen er regnet som kardinalforbrytelsen:

‘Å begå aggresjonsforbrytelsen […] er ikke bare en internasjonal forbrytelse; det er den overlegne internasjonale forbrytelsen adskilt fra andre krigsforbrytelser alene i det at den omfatter i seg selv den akkumulerte ondskapen av alt sammen.’[25]

Som en del av Roma-statuttene er de samme forbrytelsene kriminalisert i nasjonal lovgivning. Folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser ble egne straffedelikt i norsk rett med virkning fra 2008. I 2009 ble en person dømt i Borgarting lagmannsrett for krigsforbrytelser i Bosnia-Herzegovina.[26] I 2013 ble en person i realiteten dømt for medvirkning til folkemord i Rwanda.[27] Vi beveger oss mot en rettstilstand som gjør aggresjonsforbrytelser og krigsforbrytelser mindre sannsynlig. FN-pakten og utviklingen av folkeretten kan være menneskehetens største framskritt. Suksessen er basert på suverenitetsprinsippet, statens plikt til å avstå fra å true og bruke militær makt, Sikkerhetsrådets maktmonopol innenfor strenge rammer og individuelt straffeansvar for å starte krig.

Til og med USA beveger seg i riktig retning. Mens torturofre før ble drept og dumpet i veigrøfta med egne genitalier i kjeften til skrekk og advarsel eller sluppet til havets fisker,[28]slik Osama bin Laden ble, blir fanger flest nå torturert men holdt i live i leire som Guantanamo, Salt Pit/Bagram og Diego Garcia. Det vi reagerer på, er et framskritt. Videre insisterte president Obama på et FN-mandat med fullmakter til å angripe Libya, og fikk angivelig det med Sikkerhetsrådets resolusjon 1973, riktignok ved å lure Russland, Sør-Afrika og Kina. På forhånd, i resolusjon 1970, hadde Obama-administrasjonen sørget for at ingen amerikanske borgere ville bli stilt for Den internasjonale straffedomstolen.[29] Sikkerhetsrådet bestemte at:

‘borgere, nåværende eller forhenværende tjenestemenn eller personell fra en stat utenfor Libyan Arab Jamahiriya som ikke er medlem av Roma-statuttene til den Internasjonale domstolen, skal være underlagt statens eksklusive jurisdiksjon for påståtte handlinger eller unnlatelser som oppstår i eller relatert til operasjoner i Libyan Arab Jamahiriya etablert eller autorisert av Rådet, utenom der slik eksklusiv jurisdiksjon er tydelig oppgitt av staten’[30]

Bestemmelsen var krevd av og ment for USA. Til tross for tilbakeskritt understreker forutsetningen om FN-mandat for Libya-krigen folkerettens tiltakende betydning overfor verdens mest selvrådende stat. Folkeretten gir et reelt vern mot krig. De nasjonale straffelovene og Den internasjonale straffedomstolen fungerer som et bakteppe for verdens ledere. Propaganda om gode motiver holder for å oppnå krig men hindrer ikke straff i ettertid. Enkelte vil være mindre påvirket enn andre. Jens Stoltenberg nyter immunitet som leder for Nato.[31] Forhåpentligvis vil ikke-fungerende, men morgendagens norske ministre være mer påvirket etter å ha følt på ansvaret slik som Jonas Gahr Støre (Libya) og Marit Arnstad (Jugoslavia). Foruten Nato-land kan den internasjonale strafferetten også påvirke enkelte afrikanske stater som dessverre også har lagt seg opp i andre staters anliggende. Kofi Annan ryddet i dette, inkludert våre egne og alliertes synder, ved å gi militære invasjoner FN-mandat i ettertid.[32] Som en følge av at FN er mer relevant og folkeretten mer respektert, hindres angrepskriger. Oppslutningen om FN er også styrket ved at det siste tiårets FN-operasjoner i det store bildet med unntak av Libya, Sør-Sudan og den Sentral-Afrikanske republikk har vært vellykkede.[33] Det bør også hjelpe på den offisielle mentaliteten at Norges kriger derimot har vært entydig mislykkede. Intet er stabilisert. Alt er verre. I Afghanistan, Irak og Libya. Å vifte med pyrrhosseire, som flere skoler og mer likestilling, veier ikke opp for påført krig og alle drepte. Til og med økningen av antall jenter på skole i Afghanistan må modereres.[34]

Å være på lag med bøllestater og følge lojalt opp folkerettsbrudd undergraver FN og folkeretten – akkurat det som er Norges beste sikkerhetsalternativ i et egoistisk perspektiv. Viktigere enn hva vi tjener på er uansett å bygge vern for alle mennesker basert på gjensidighet. Det gjør ikke Norge. Norge forsøker til og med å svekke folkeretten. Dette er emnet i det følgende.

Norge fremmer urett

Takket være innsatsen fra G77 kan aggresjonsforbrytelsen i framtiden pådømmes ved Den internasjonale straffedomstolen. Dette var resultatet av Review Conference of the Rome Statute of the International Criminal Court i Kampala i Uganda 2010, som vedtok å utvide Roma-statuttene med artikkel 8 bis. Første ledd hitsettes:

‘For formålet med denne statutten, «aggresjonsforbrytelsen» betyr planlegging, forberedelse, initiering eller utøvelse, av en person i posisjon til effektiv utøvelse av kontroll over eller til å styre den politiske eller militære handlingen til en stat, av en aggresjonshandling som ved dets karakter, brutalitet og omfang, innebærer et manifest brudd på FN-pakten.’[35]

Bruddet på FN-pakten som det særskilt siktes til, er artikkel 2(4). Utvidelsen kan tidligst tre i kraft 1.1.2017. De enkelte medlemslandene av Roma-statuttene kan ta forbehold.[36] Det gjør Norge. Etter at aggresjonsforbrytelsen var vedtatt tok Norge forbehold om den ville ratifisere utvidelsen utfra hvordan ‘manifest brudd på FN-pakten’ skal forstås:

‘I vurderingen om Norge skal gå til det skrittet å ratifisere den vedtatte utvidelsen, vil Norge ha med en fastsettelse av om en videre klargjøring vil påbegynnes som en forutsetning for ikrafttreden av utvidelsen for Norges del.’[37]

Formuleringen er kjent Støre-stil. På UDs hjemmesider under overskriften ‘Viktig støtte til Den internasjonale straffedomstolen’, bare ikke fra Norge, gis denne forklaringen på Norges manglende støtte:

‘Fra norsk side har vi vært opptatt av at domstolen prioriterer det vi mener er dens kjerneoppgaver, nemlig brudd på den internasjonale humanitærretten. Domstolen er i en tidlig fase av sitt arbeid, og trenger tid til å konsolidere sin posisjon som et effektivt verktøy for å bekjempe straffrihet for grove internasjonale forbrytelser. Det er derfor fornuftig å utsette beslutningen om eventuelt å aktivere domstolens jurisdiksjon noen år frem i tid, sier Støre.’[38]

Det var ikke bare ‘fornuftig’ for Norge at jurisdiksjonen ble skjøvet fram tid. Som det ovenfor gjengitte viser med tilsiktet krøkkete formulering, kommer ikke Norge til å signere utvidelsen. Norge vil bare ratifisere artikkel 8 bis dersom ordet ‘manifest’ skal åpne for at visse aggresjoner, eller ‘armed attack’, ikke samtidig medfører at det foreligger aggresjonsforbrytelse. Disse visse ‘armed attack’ som det siktes til, er såkalte humanitære intervensjoner. Erling Johannes Husabø har gjort seg til talsmann for det norske synet:

‘sjølv om humanitær intervensjon blir rekna som eit brot på maktforbodet, kan det nokre gonger ha så tungtvegande humanitære grunnar for seg at det etter mitt syn ikkje nødvendigvis vil vera eit «manifest» brot på FN-pakta. Det høyrer med i denne samanhengen at vernet om menneskerettane er eit av dei sentrale føremåla med FN-pakta (jf føreordet og artikkel 1 nr. 3) og at statane har eit tungt ansvar for å hindra folkemord.’[39]

Husabø antyder med dette to forhold: Humanitære intervensjoner skal nødvendigvis ikke være ‘manifest brudd’ av FN-pakten. I hvert fall bør humanitære intervensjoner kunne utgjøre et unntak fra å bli dømt for aggresjonsforbrytelsen. Sistnevnte kan medføre at brudd på FN-paktens art. 2(4) slik at staten er ansvarlig ikke medfører straffeansvar for statens ledere.

Det første forholdet er altså om humanitære intervensjoner står i en særstilling til FN-paktens art. 2(4). Husabø argumenterte med reelle hensyn, og ikke internasjonal sedvanerett eller forarbeider. Om reelle hensyn virkelig tilfører noe nytt, er tvilsomt: Folkerettseksperter og statsledere i 1945 må sies å ha vært svært kompetente til å se valgte formulering i FN-pakten i lys av folkemord, forakt for menneskeverdet, diktatur og krigspropaganda. De mest grunnleggende menneskerettighetene, slik som respekten for liv, satt også i førersetet for dem. Men med flere hundreårs viten så vel som førstehåndskunnskap om hvordan ‘humanitære intervensjoner’ alltid er misbrukt, la de avgjørende vekt på forbudet mot krig som er framhevet i art. 2 i FN-pakten.[40] Menneskerettighetene er henvist til art. 55. Reelle hensyn taler således ikke for at humanitære intervensjoner står i en særstilling.

Reelle hensyn har uansett en perifer rolle i folkeretten. Dersom et rettsforhold ikke er traktatfestet, må dette i stedet påvises i sedvane. Siden alle stater skal avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt, jf. FN-paktens art. 2(4), og det ikke finnes traktatfestede unntak til dette utover selvforsvarsretten, jf. art. 51, og Sikkerhetsrådets autorisasjon til maktbruk, jf. art. 39 og 42, er spørsmålet om sedvane har åpnet for unntak gjennom såkalt humanitær intervensjon, eller at slike intervensjoner i det minste kan oppfattes som noe annet enn ‘manifest brudd’ på art. 2(4). Svaret er nei fordi det ikke finnes aksept (opinio juris) i forstanden folkerettslig sedvane for humanitære intervensjoner, herunder doktrinen Responsibility to protect.[41] Det kom fram i FNs Generalforsamling 2005 som vedtok doktrinen, at den ikke skulle være bindende for verdens stater.[42] FNs Sikkerhetsråd har likeledes med unntak for resolusjon 1973 (2011) om Libya avvist ethvert forsøk på at ‘beskyttelse av sivile’[43] benyttes som grunnlag for krig mot den territorielle staten. Særskilt har Russland vært tydelig:

‘Situasjonen i Syria kan ikke bli vurdert i Rådet separat fra den libyske erfaringen. Det internasjonale samfunnet er sjokkert over uttalelser om at etterkommelse av Sikkerhetsrådets resolusjoner om Libya i Natos fortolkning er en modell for videre aksjoner av Nato i implementeringen av Responsibility to protect. […] Disse typene modeller skulle være ekskludert fra global praksis en gang for alle.’[44]

Vestlige lands forsøk på å bruke ‘FNs Sikkerhetsråd til å fremme deres planerfor å påtvinge deres egen konstruksjon på suverene stater har intet prejudikat’.[45]

Vedrørende krigen mot Jugoslavia var det kun Belgia som foran den Internasjonale domstolen entydig argumenterte for at krigen hadde grunnlag i retten til humanitær intervensjon.[46] Opinio juris trylles ikke fram ved å gi fortidige militære intervensjoner nye begrunnelser slik som å hevde i ettertid at de var uttrykk for humanitær intervensjon, for så å si at det er en konsekvent og langvarig praksis for humanitære intervensjoner. I utviklingen av den internasjonale sedvaneretten gjelder disposisjonsprinsippet: Det statene anførte de gjorde, legges til grunn, og det som legges til grunn må være konsekvent for å bli sedvane. På denne måten faller både Tanzanias angrep på Uganda og Vietnams angrep på Kambodsja bort som eksempler på humanitære intervensjoner.[47] Formålet var utelukkende å sette en stopper for nabolandets okkupasjon og stadige krigføring over grensen.

Til tross for fravær i sedvane pretenderer Norge at doktrinen Responsibility to protect gjelder i folkeretten.[48] Forsvarsdepartementet skrev i 2015:

‘Dei siste åra har Tryggingsrådet, med referanse til prinsippet om Responsibility to Protect både vist seg handlekraftig ved å reagere på akutte situasjonar som i Elfenbenskysten og Libya[…].’[49]

For det første påberoper Sikkerhetsrådet seg aldri Responsibility to protect fordi doktrinen ikke hjemler bruk av militær makt. I stedet går Sikkerhetsrådet veien om begrepet ’beskyttelse av sivile’ for å autorisere bruk av militær makt. Slik henvisning kan gjennom en fortolkning oppfattes som referanse til doktrinen Responsibility to protect. Dette må i så fall belegges i begrunnelsene for å autorisere våpenmakt. For resolusjon 1973 om Libya gir det mening med en slik fortolkning av ‘beskyttelse av sivile’ fordi det er vanskelig å kjøpe Sikkerhetsrådets anførsel om at internasjonal fred og sikkerhet var truet. En fortolkning om at våpenmakt ble autorisert for å beskytte sivile er derimot vanskelig å framholde for resolusjonene om Elfenbenskysten. Elfenbenskysten befant seg i 2002 i borgerkrig. Styrker fra Frankrike og ECOWAS intervenerte uten FN-mandat.[50] Intervensjonen var i seg selv et brudd på internasjonal fred og sikkerhet. For eksempel var det i 2004 regulære kamper mellom Elfenbenskysten og franske styrker.[51] Internasjonal fred og sikkerhet var truet. Sikkerhetsrådet vedtok med hjemmel i artikkel 39 og 42 resolusjon 1528 (2004) og lovliggjordede de militære operasjonene. Beskyttelse av sivile hadde ingen prioritet og var listet som oppgave 9 ut av 17. Det samme gjaldt for resolusjonen 1739 (2007) som ble vedtatt etter resolusjon 1674 (2006) som skulle gjøre det til en regel å gi ‘beskyttelse av sivile’ første prioritet. Først etter den andre Elfenbenskyst-krigen ga Sikkerhetsrådet i resolusjon 2000 (2011) beskyttelse av sivile første prioritet (art. 7a). Dette var fulgt opp i resolusjon 2062 (2012): ‘beskyttelse av sivile skal forbli prioriteten til’ FNs operasjon i Elfenbenskysten (art. 2). Siden krigen var over gjelder resolusjon 2000 konsolidering: «Adressere gjenstående sikkerhetstrusler og grenserelaterte utfordringer» (art. 7b), «Innsamling av våpen» (art. 7d), «Avvæpning, demobilisering og tilbakeføring» (art. 7e). Den første og siste oppgaven har fulgt FNs operasjon i Elfenbenskysten siden starten og var grunnen til at mandatet i første omgang ble robust.[52] Allerede å ha intervenert ut fra dette innebærer ikke handlekraft ’med referanse til prinsippet om Responsibility to protect’ fordi dette fokuset først oppstod i konsolideringsfasen. Operasjonen er derimot et eksempel på når beskyttelse av sivile framheves. Det er når krigen er over. At beskyttelse av sivile inngår som en viktig oppgave når krigen kuliminerer, er opplagt og endrer ikke folkeretten. Det stemmer ikke slik Norge vil ha det til at Responsibility to Protect medfører at Sikkerhetsrådet har fått et nytt rettslig grunnlag til å sanksjonere. Innholdet av og terskelen for ‘armed attack’ og hva som utgjør et brudd på FN-paktens art. 2(4) er uendret.

Det andre forholdet som Husabø antyder, er at humanitære intervensjoner kan utgjøre et unntak for statsledere fra å bli dømt for aggresjonsforbrytelse basert på tilleggsvilkåret ‘manifest brudd’ og ikke bare brudd på FN-pakten. Pål Wrange har i Aggresionsbrottet och Internationella brottmålsdomstolen (2011) argumentert likedan:

’Många länder, däribland Sverige, avsåg med detta att våldsanvändning som kanske kan rättfärdigas, t.ex. s.k. humanitära interventioner, därmed skulle falla utanför. Man menade att ICC inte bör kunna döma ledare som fattat beslut om att använda våld i god tro, som i fallet med NATO:s ingripande i Kosovo.’[53]

Så veldig mange land kan det ikke ha vært fordi konferansen i Kampala ikke vedtok noe unntak for humanitære intervensjoner. Rolf Andersson har kommentert:

’Den amerikanska delegationen lade för övrigt fram ett förslag med den inriktningen [som Wrange nevner], och det accepterades inte. Den enda rimliga utgångspunkten är att utgå från om aggresionen är folkrättsstridig eller inte’.[54]

Om aggresjonen er folkerettsstridig eller ikke er altså spørsmålet om art. 2(4) i FN-pakten er brutt eller ikke, om det foreligger ’armed attack’ eller ikke. Det samme landet også Ståle Eskeland ned på. Eskeland benyttet en formålsbetraktning med ‘avgjørende vekt på at det grunnleggende formålet med FN er å bevare freden mellom statene’:[55]

‘Enhver bruk av militær makt fra en stat mot en annen stat innebærer en risiko for mer omfattende militære konflikter, som er det forbudet mot og straffeansvaret for angrepskrig skal forhindre. Det er et tilleggsargument at det er en fordel at den nedre grensen for hva som er «armed attack» i FN-paktens artikkel 51 og den nedre grensen for begrepet aggresjon i «aggresjonsforbrytelsen» gis samme innhold.’[56]

Konklusjonen kan underbygges ved at tillegget ‘manifest’ er tomt. Hva er forskjellen på et ‘manifest brudd’ og ‘brudd’ på FN-pakten i strafferett? Beviskravet er sikkerhet utover enhver rimelig tvil, både for den utførte handlingen og for intensjonen bak den. Når det ikke finnes humanitære intervensjoner, verken påberopte eller i praksis gjennomførte, gir det ikke mening å pretendere at det finnes formildende omstendigheter som gjør noe mindre manifest enn andre militære angrep. Krig vil alltid være manifest brudd på FN-pakten hvis fremste mål er å forhindre krig. Og angående Wranges henvisning til god tro: Etter å ha satt i gang alt det som skal til for å starte en krig, vil det være absurd om man for kardinalforbrytelsen i internasjonal strafferett kunne påberope seg å ha vært i god tro. Hvor mange dager tar det å stille fly klare til et militært angrep, for ikke å snakke om en hær, eller gjøre den etterretningen som et angrep forutsetter? Akkurat den samme etterretningen må selvsagt forhindre at man går til krig i god tro. Ingen går til krig før omfattende etterretning er gjort hvorpå feilbedømmelse basert på god tro vil være utelukket.

Siden sedvaneretten viser at folkeretten ligger fast og denne bestemmer terskelen for aggresjonsforbrytelsen, er det ikke rom for å tolke inn et ekstra vilkår i Roma-statuttenes artikkel 8 bis for individuelt straffeansvar sammenlignet med staters ansvar etter FN-paktens artikkel 2(4). USAs forsøk på unntak for humanitære intervensjoner ble avvist. Likefullt tar Norge forbehold for nærmere avklaring av innholdet av ‘manifest brudd’, som er ensbetydende med at Norge ikke ville ratifisere utvidelsen av art. 8. Det har heller ikke Norge gjort.

Norge bremser utviklingen av folkeretten med å avstå ratifisering av aggresjonsforbrytelsen. Norge minsker presset på stater som ofte tyr til angrepskrig som forlengelse av deres utenrikspolitikk. Norge svekker den internasjonale sikkerheten og forpliktelsen til fredelig sameksistens nasjoner mellom.[57] Som en mellomstor militær stat med liten befolkning,[58] er dette i strid med nasjonens interesser. Verre er at den valgte posisjonen undergraver alles sikkerhet, særlig sikkerheten til de som oppfører seg annerledes og bor langt unna slik at vi ikke ser deres lidelser.

Og så hindrer posisjonen at det felles en moralsk dom over Bondevik med flere.

Avslutning

Norsk sikkerhetspolitikk skaper massedød de stedene militære midler er politikkens talerør. Foruten at dette undergraver vår sikkerhet kan det aldri forsvares. Det er vi og våre våpenbrødre som har iscenesatt krigene og gjennomført brorparten av de meningsløse massedrapene. Reell sikkerhet for Norge som mellomstor militærmakt med liten befolkning, bygges derimot gjennom en sterk folkerett. Det er en sterk folkerett mer enn noe annet som vil gi oss beskyttelse den dagen Nato splittes. Fylking rundt stormakten USA strider med Norges interesser fordi å stå last og bram med USA betyr å være med på å undergrave folkeretten. Ved å fremme Responsbility to Protect forsøker Norge å uthule forbudet mot bruk våpenmakt mot andre stater. Ved å hindre implementering av aggresjonsforbrytelsen under Den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon forsøker Norge å gjøre det lettere for våre og alliertes statsledere å starte krig ustraffet. På denne måten kombinert med våre kriger pulveriserer Norge det alternativet som vil gi folket reell sikkerhet. I stedet ofrer våre regjeringer folkets sikkerhet, og ikke bare vårt folks men alles sikkerhet. Ved å krige og fremme urett.

[1]
Ståle Eskeland De mest alvorlige forbrytelser 2011

[2]
Eksempelvis foretok Industrivernet personregistrering og overvåking av ansatte i norske bedrifter med bestemte politiske holdninger og sympatier, se Oddmund Hammerstad Oppgjør: Med maktspill og overgrep i de hemmelige tjenester 1997:88. Foruten at dette var ment i beredskap var det også slik at de registrerte ble forhindret opprykk, mistet raskere jobben og vanskeligere fikk jobb.

[3]
Bård Wormdal Spionbasen: Den ukjente Historien om CIA og NSA i Norge 2015

[4]
Bård Wormdal Satellittkrigen: Norges militarisering av polområdene og verdensrommet 2011:111-127

[5]
Siden det ble stille om de ulovlige mobilbasestasjonene i Oslo, har disse ikke vært en del av russisk eller kinesisk spionasje. Dersom det stemmer at PST ikke visste om disse, er det grunn til å tro at de inngikk i amerikansk datainnsamling. Omfanget av datatilfang kan samsvare med mengden data som i følge Snowdens lekkasjer samles inn fra Norge. Sjef for E-tjenesten, Kjell Grandhagen, kom trolig med en dekkhistorie om at det var norske etterretningsdata fra Afghanistan. Dekkhistorien var uforenlig med at det var tilsvarende dataoversikter for andre land slik som for Brasil som ikke har kriget i Afghanistan, og uforenlig med at skjermbildet eksplisitt uttrykte at dataene var fra Norge.

[6]
PressTV ‘Iraq slams Turkey bombing of northern village’ 5.2.2106, http://presstv.ir/Detail/2016/02/05/448764/Iraq-Turkey-Baghdad-Ankara-Abadi-PKK-Nouri

[7]
For tilfellet Elfenbenskysten, resolusjon 1464 (2003), artikkel 8. Om invasjonen se Abu Bakarr Bah ‘Democracy and civil war: Citizenship and peacemaking in Côte d’Ivoire’ African Affairs 2010:597-615; http://en.wikipedia.org/wiki/First_Ivorian_Civil_War. For tilfellet Mali bestemte Sikkerhetsrådet med resolusjon 2085 (2012) at styrkene som gikk inn, skulle være ledet av Afrikas Union. Noen måneder senere, i resolusjon 2100 (2013), fikk Frankrike selvstendig mandat til å bruke ’alle nødvendige midler […] til å intervenere til støtte for elementer av MINUSMA’ (art. 18).

[8]
Marina Caparini ‘Security sector reform and NATO and EU enlargement’ in SIPRI Yearbook 2003, 2002:249

[9]
Op.cit.:260

[10]
Det har vært forsøkt å skyve skylden for krigen i Syria over på Bashar al-Assad. For klargjøring av ansvaret for krigen vises det til Aslak Storaker ’Vestens ansvar for blodbadet i Syria’ Sosialistisk framtid (4) 2015.

[11]
Robert Frost «First and Ice: The Devastation of Iraq by War and Sanctions» in Truth vs. Power: Building an International Action Center 2013:116, http://ramseyclarkiacgala.com/anthology/ ‘For children under age five the increase in deaths exceeds a multiple of eight, from 7,100 in 1989 to 57,000 in 1996. For persons over age five the death rate has increased more than four times, from 20,200 to 83,200.’

[12]
Carsten Jensen & Anders Sømme Hammer i «Alt dette kunne ha vært unngått»: En reise gjennom det nye Afghanistan 2014 estimerer forsiktig at det hvert år drepes 20 000 mennesker i Afghanistan, side 24.

[13]
Anonym ‘Dictators and Human Rights’ i The WikiLeaks Files: The World According to US Empire 2015:86-93

[14]
Road of Death in Iraq, https://www.youtube.com/watch?v=3NCLfhmWvJ8. De militære kjøretøyene skal kun ha utgjort 2 % av alle kjøretøyene.

[15]
The Guardian ‘Libya protests: massacres reported as Gaddafi imposes news blackout’ 18.2.2011, http://www.theguardian.com/world/2011/feb/18/libya-protests-massacres-reported; Human Rights Watch ‘Libya: Stranded Foreign Workers Need Urgent Evacuation: Sub-Saharan Africans Appear at Greatest Risk’ 2. mars 2011, www.hrw.org/news/2011/03/02/libya-stranded-foreign-workers-need-urgent-evacuation; Los Angeles Times ‘Libyan rebels accused of targeting blacks’ 4. mars 2011, http://articles.latimes.com/2011/mar/04/world/la-fg-libya-mercenaries-20110305; The Sydney Morning Herald ‘Black men mistaken for mercenaries’ 6. mars 2011, http://www.smh.com.au/world/black-men-mistaken-for- mercenaries-20110305-1biwb.html

[16]
For introduksjon se William Blum Killing Hope: U.S. Military and CIA Interventions Since World War II 2003.

[17]
Spencer Ackerman ’41 men targeted but 1,147 people killed: US drone strikes – the facts on the ground’ Guardian 24.11.2014, http://www.theguardian.com/us-news/2014/nov/24/-sp-us-drone-strikes-kill-1147; Etter mislykkede angrep omgjør USA de drepte til «fiender» for å pynte på statistikken i og med at de drepte ikke har stått på liste over mistenkte, se Aslak Storaker ’Droner: Et lite stykke Norge’ Ny Tid November 2015.

[18]
Storaker Op.cit.

[19]
Kvaliteten på etterretningen som dømmer til døden, er i sin natur uetterrettelig. Etterretningens formål og uskrevne instruks er med mistenksomhetens hermeneutikk å leve seg inn i fiendebilder. Mens etterforskere og påtalemyndigheten kalibreres av domstolen, kalibreres etterretningstjenesten ytterst sjeldent. Tvert i mot står e-tjenesten på sitt og forleder med rapporter samfunnet inn i sine fiendebilder og sin misforståtte hermeneutikk. Når etterretningen har utført sitt virke på tilfeller i Afghanistan ender tvilstilfeller ikke med frifinnelse. De løses på sitt egenartede vis: Som bombemål – for å kunne ta ut en mulig motstandsmann eller opposisjonell, eller en gjeter som bærer våpen slik gjetere i Afghanistan gjør.

[20]
                         General Treaty for Renunciation of War as an Instrument of National Policy, se side 57 hos https://treaties.un.org/doc/Publication/UNTS/LON/Volume%2094/v94.pdf

[21]
‘The settlement or solution of all disputes or conflicts of whatever nature or of whatever origin they may be, which may arise among [the contracting parties], shall never be sought except by pacific means.’

[22]
ICJ Case Concerning Military and Paramilitary Activities in and against Nicaragua 1986, http://www.icj-cij.org/docket/files/70/6503.pdf, para. 292 (6), ‘not to use force against another State, not to intervene in its affairs, not to violate its sovereignty’

[23]
United Nations Treaty Collection: Rome Statute of the International Criminal Court, note 10, https://treaties.un.org/pages/ViewDetails.aspx?src=TREATY&mtdsg_no=XVIII-13&chapter=18&lang=fr&clang=_fr Se for øvrig http://www.un.org/law/icc/.

[24]
Antonio Cassesse et al Cassese’s International Criminal Law 2013:138

[25]
‘To initiate a war of aggression, therefore, is not only an international crime; it is the supreme international crime differing only from other war crimes in that it contains within itself the accumulated evil of the whole’, Det Internasjonale Militære Tribunalet gjengitt i Yoram Dinstein War, Aggression and Self-Defence 2005:120 som skriver at utrykket er fra Lord Wright War Crimes under International Law 1946.

[26]
LB-2009-24039, 12 April 2010 (lovdata.no)

[27]
TOSLO-2012-106377, 14 February 2013

[28]
Blum 2003:232-233 (Guatemala); John Pilger Death of a Nation: The Timor Conspiracy 1993, tilgjengelig hos http://www.informationclearinghouse.info/47010.htm

[29]
Glenn Greenwald ‘U.S. continues Bush policy of opposing ICC prosecutions: A strange clause in the U.N. resolution condemning Libya is there because the U.S. demanded it’ Salon 28.2.2011, http://www.salon.com/2011/02/28/war_crimes_4/

[30]
Sikkerhetsrådets resolusjon 1970, artikkel 6, ‘Decides that nationals, current or former officials or personnel from a State outside the Libyan Arab Jamahiriya which is not a party to the Rome Statute of the International Criminal Court shall be subject to the exclusive jurisdiction of that State for all alleged acts or omissions arising out of or related to operations in the Libyan Arab Jamahiriya established or authorized by the Council, unless such exclusive jurisdiction has been expressly waived by the State’

[31]
Se Den internasjonale domstolens avgjørelse i Case Concerning the Arrest Warrant 11. april 2000, avsnitt 51-55. Abdulaye Yerodia  Ndombasi kunne ikke stilles for belgisk domstol for påståtte krigsforbrytelser fordi han var fungerende utenriksminister.

[32]
Eksempelvis resolusjon 1464 (2003) om Elfenbenskysten, resolusjon 1547 (2004) om Sudan og resolusjon 1402 (2002) som legaliserte okkupasjonen av Afghanistan. Se også fotnote 7 ovenfor.

[33]
Lisa Hultman, Jacob Kathman & Megan Shannon ‘Beyond Keeping Peace: United Nations Effectiveness in the Midst of Fighting’ American Political Science Review (4) 2014:737-753

[34]
Jensen & Hammer 2014. Om bløffing med antall jenter som fullfører skole, s. 137, om økt usikkerhet s. 153f.

[35]
Resolution RC/Res.6, http://www.icc-cpi.int/iccdocs/asp_docs/Resolutions/RC- Res.6-ENG.pdf, artikkel 8 bis: ‘For the purpose of this Statute, “crime of aggression” means the planning, preparation, initiation or execution, by a person in a position effectively to exercise control over or to direct the political or military action of a State, of an act of aggression which, by its character, gravity and scale, constitutes a manifest violation of the Charter of the United Nations.’

[36]
Rolf Andersson m. fl. Lagen mot krig: Om FN-stadgans våldsförbud och aggressionskrigen 2013:52

[37]
Review Conference of the Rome Statute, Annex VIII D, Statement by Norway, 31. mai-11. juni 2010, https://www.icc-cpi.int/iccdocs/asp_docs/ASP9/OR/RC-11-ENG.pdf, ‘In the consideration as to whether Norway shall proceed to a ratification of the amendment adopted, Norway will include an assessment as to whether any further clarification would be called for as a precondition for the entry into force of the amendment for Norway.’

[38]
Utenriksdepartementet Viktig støtte til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) 14.6.2010, https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/icc_kampala/id608381/

[39]
Erling Johannes Husabø ’Bokanmeldelse: De Mest Alvorlige Forbrytelser’ Tidsskrift for strafferett (1) 2012:146-160

[40]
Simon Chesterman Just War or Just Peace?: Humanitarian intervention and international law 2001

[41]
Sentralt er at FNs Sikkerhetsråd har avvist ethvert forsøk på resolusjoner som kunne ligne på resolusjon 1973 (2011) om Libya. Det finnes ingen andre resolusjoner om “protection of civilians” som går mot territorialstaten. Dersom Responsibility to protect skulle bli en anvendt doktrine for krig, vil dette viske ut viktige grensedragninger i folkeretten og bli et verktøy for fordekte hensikter. Chesterman (Op.Cit.) påviser at dette alltid har vært problemet med humanitarian war. Det er ingen kvalifiserende ulikheter ved Responsibility to protect som skiller seg fra dette. Dette er bakgrunnen for den utviste uviljen i FNs Generalforsamling 2005 mot at konseptet skal være en bindende norm. Om uviljen, se Spencer Zifcak ‘Responsibility toprotect’ i Malcom D. Evans (red.) International Law 2010.

[42]
Zifcak 2010

[43]
Beskyttelse av sivile (Protection of civilians, POC) er et eget begrep innenfor Sikkerhetsrådets praksis som til tross for likheten er løsrevet fra den fjerde Geneve-konvensjonen om beskyttelse av sivile. Begrepet er i stedet forbundet med doktrinen Responsibilty to protect. Se også Haidi Willmot & Scott Sheeran ‘The Protection of Civilians in UN Peacekeeping Operations: Reconciling Protection Concepts and Practices’ International Review of the Red Cross 2013:517-538, s. 531

[44]
Rådets 6627. møte 4.10.2011, http://www.un.org/en/ga/search/view_doc.asp?symbol=S/PV.6627 ‘The situation in Syria cannot be considered in the Council separately from the Libyan experience. The international community is alarmed by statements that compliance with Security Council resolutions on Libya in the NATO interpretation is a model for the future actions of NATO in implementing the responsibility to protect. […] These types of models should be excluded from global practices once and for all.’ (opprinnelig russisk)
Se også Spencer Zifcak ‘The Responsibility to Protect after Libya and Syria’ Melbourne Journal of International Law 3 2012

[45]
Rådets 6810. møte 19.7.2012, http://www.un.org/en/ga/search/view_doc.asp?symbol=S/PV.6810, ‘the Security Council of the United Nations to further their plans of imposing their own designs on sovereign States will not prevail’. (opprinnelig russisk)

[46]
Se ICJ Legality of Use of Force: Public sitting 10 May 1999, CR 99/15, http://www.icj-cij.org/docket/files/105/4513.pdf; Chesterman 2001:46.

[47]
Se Chesterman 2001.

[48]
Jan Petersen ‘Statement to General Assembly 60th Session, General Debate’ Norway, 23.9.2005

[49]
Forsvarsdepartementet Prop. 1S (2015-2016):36

[50]
Abu Bakarr Bah ‘Democracy and civil war: Citizenship and peacemaking in Côte d’Ivoire’ African Affairs 2010:597-615; Se også http://en.wikipedia.org/wiki/First_Ivorian_Civil_War

[51]
Bakarr Bah, Op. Cit:608; Se også http://en.wikipedia.org/wiki/2004_French%E2%80%93Ivorian_clashes

[52]
Se eksempelvis resolusjon 2162 (2014).

[53]
Gjengitt i Andersson 2013:52

[54]
Op.Cit.

[55]
Eskeland 2011:119

[56]
Op.Cit.:119-120

[57]
Jf. eksempelvis Declaration on Principles of International Law concerning Friendly Relations and Co-operation among States inaccordance with the Charter of the United Nations 24.10.1970, A/RES/25/2625; ICJ Military and Paramilitary Activities in andAgainst Nicaragua (Nicaragua v. United States of America) 27.6.1986, avsnitt 187-193

[58]
Norge har verdens 31. største forsvarsbudsjett, Sipri Milex Data Military expenditure by country, in constant (2011) US$ m., 1988-2014, november 2015

 

Ola

1 Kommentar