Norsk sikkerhetspolitikk har vært tuftet på å være på lag med verdens ledende stormakt, først Storbritannia, deretter USA. Dette har vært så bestemmende at til og med FN og folkeretten er tilsidesatt til fordel for Norges militære allianse. De mest påtakelige tilfellene var da Norge uten FN-mandat deltok i bombingen av Jugoslavia våren 1999, dernest i Operation Enduring Freedom mot Afghanistan i 2001. Annen mer subtil undertrykking av folkeretten har vært Norges uvilje mot å fremme aggresjonsforbrytelsen som en del av folkeretten, og støtten til doktrinen Responsibility to protect. Uviljen utgjør et symbolsk vern av vår statsminister, utenriksminister og forsvarsminister som begikk aggresjonsforbrytelsen mot Jugoslavia og Afghanistan,[1] mens støtten til doktrinen rettferdiggjør tentativt krigen mot Jugoslavia. Uviljen mot aggresjonsforbrytelsen og viljen for Reponsibility to protect uttrykker ikke bare etteraping av vår stormaktsmentor. Denne artikkelen viser at foruten de forferdelige konsekvensene av vår krigføring er Norges posisjoner stikk i strid med nasjonens sikkerhetsinteresse. Dødelig sikkerhetspolitikk Fordelene av å være på lag med verdens fremste stormakt har vært mange. Vi vant andre verdenskrig. Vi vant den kalde krigen med tilhørende økonomiske fordeler underveis. Våre ledere med tette bånd til USA har imidlertid gjort Norge til gjenstand for manipulasjon slik som massiv undertrykking av nordmenn til venstre for Arbeiderpartiet.[2] USA henter inn all ønskelig informasjon fra norsk territorium,[3] inklusivt Dronning Mauds land.[4] Dette har svekket forholdet til Russland og gjør at USA overvåker nordmenn.[5] Langt verre er at vi er på lag med de tre stormaktene som oftest går til krig, som villig har brukt eller bruker krig som en forlengelse av deres utenrikspolitikk. Foruten at resultatet av denne utenrikspolitikken er gjennomhulling, sprenging og lemlesting av flere hundre tusen mennesker, bruker vi vår dominante posisjon til å beskytte oss fra å innse at det er vi som er den utløsende årsaken til drapene som utspilles. De tre stormaktene er USA, Frankrike og Storbritannia. Alle er vetomakter i FN. I tillegg er vi på lag med Tyrkia som under ledelse av Recep Tayyip Erdogan stiller seg over folkeretten. Tyrkia uttrykker stormaktsambisjoner slik som å gå inn i Irak med militære styrker uten tillatelse.[6] Norge er på lag med fire av verdens stater med minst respekt for folkeretten, både hva gjelder å gå til krig (jus ad bellum) og under krig (jus in bello). I den senere tiden vil det ad bellum for USA og Storbritannias del være nok å peke på Jugoslavia, Afghanistan og Irak. In bello kan Diego Garcia (USA), Guantanamo (USA/Cuba), Salt Pit/Bagram (Afghanistan), Pristina (Kosovo/Serbia), Szymany (Polen) og Abu Graib (Irak) tjene som eksempler. Dette er fangeleire med skjult virksomhet (black sites) hvor tilfangetatte holdes hemmelig og tortureres. De nevnte europeiske leirene skal nå være nedlagte. For Frankrikes del kan det eksempelvis vises til invasjonen i Elfenbenskysten i 2002 og Mali i 2012 som begge var uten FN-mandat. Forbrytelsene ble ved begge tilfellene rettet opp ved at FN ga Frankrike mandat i ettertid.[7] Disse folkerettsbruddene undergraver Norges sikkerhet som utelukkende er basert på at Nato består. Om Nato i fremtiden skulle splittes, kan Norge bli tvunget til å velge side i en eskalerende konflikt med ukjent utfall – til og med uten forsvar fordi Nato hindrer selvstendige nasjonale forsvar for å styrke avhengighet og samhold. Mangel på selvstendige nasjonale forsvar er resultatet av Natos doktrineproduksjon. År 2002 innebar et skifte til en strømlinjet kommandostruktur med fokus på innsatsstyrker som kan settes inn på kort tid, Nato Response Force. Nato er omformet til felles militære styrker der mindre stater har sine nisje-bidrag. Doktrineproduksjonen har slått an ‘fordi kostnadene holdes relativt lave på grunn av det forholdsvis lave antallet soldater’.[8] I samsvar med doktrinen blir nye medlemsstater utsatt for press til å kjøpe nye kampfly.[9] Etter å ha oppfylt sin nisje er det ikke lenger budsjett til et selvstendig forsvar. Kun stormaktene har nasjonale forsvar. Uten selvstendig forsvar mens stormaktene beholder det gjør fallhøyden desto større når Nato splittes. Enkelte splittelser vil være mindre truende slik som Tyrkia mot røkla, andre kan være dramatiske slik som en splittelse mellom Storbritannia, Frankrike, Tyskland eller USA. Hvilken trygghet gjenstår når disse egenrådige statene står mot hverandre, statene med minst respekt for folkeretten? Kan Norge da hvile seg på folkeretten? Det verste er uansett menneskene som undertrykkes og drepes som følge av politikken til være allierte. Det gjelder ofrene i Jugoslavia, i Afghanistan, i Libya. Nato var også et springbrett for samarbeid og tragedie i Irak, og er det i Syria som det siste i rekken.[10] Menneskene i Irak, de fleste barn, led en overdødelighet på et ukjent antall ganger 100 000 – i mangel av nødvendig medisinsk hjelp på grunn av ‘food for oil’-sanksjonene.[11] Hvor mange mennesker som er drept av våre kriger i Afghanistan, Irak og Libya, er ukjent – delvis fordi vi har liten interesse av å telle og delvis fordi de nasjonale spesialstyrkene som vi har trent opp, ikke oppgir tall.[12] Og dersom de drepte telles, telles de som stridende så lenge de er menn under en viss alder.[13] Antall massakrerte sivile på flukt og soldater på retrett mot Iraks grenser i starten på Gulfkrig-II ble ikke telt.[14] Antall drepte flyktninger og fremmedarbeidere i Libya forblir antagelser. Bakkestyrkene fikk luftstøtte til tross for at Nato-statene visste fra dag én at bakkestyrkene drepte mørkhudede for fote.[15] Krigen ble den sedvanlige tragedien: titusener på titusener drepte under krigen og en destabilisert stat etter krigen. Dette gjelder for alle krigene til USA. Alltid flere drepte. Alltid destabilisert stat.[16] Dette vil også gjelde for neste krig. Norges og våre alliertes ledende militære posisjon og tilnærmet fravær av gjengjeldelse gjør at tilbakemeldingene på vår maktmisbruk fortapes. Uten å måtte forholde oss til følgene av våre kriger fortsetter maktmisbruken. Tragediene av norsk sikkerhetspolitikk er så fremmede for oss at vi som nasjon ikke føler på dem. Menneskene vi og våre allierte dreper, lemlester og torturerer. Menneskene uten ansikt. De som ikke når våre medier. Familien i Afghanistan som ble sprengt i filler i sitt hjem av dronebombing, basert på mistanke om at det bodde en motstandsmann i